Hvordan kan du jobbe for natur og klima når landet ditt er under angrep? Og er det i det hele tatt noen som tenker på miljøvern når byer blir bombet, flyalarmene går, og folk dør ved frontlinjen?

Ecoaction er den største miljøorganisasjonen i Ukraina. Den har aktive grupper over hele landet, nærmere fem hundre frivillige og et hovedkontor med førti ansatte i Kyiv. Da Putin sendte sine styrker inn i landet den 24. februar 2022, ble alt snudd på hodet.

– Da invasjonen startet, måtte vi ta et skritt tilbake og se på hvordan vi kunne fortsette arbeidet vårt. Det er ingen som snakker om klimaendringer i Ukraina nå, sier Kostiantyn Krynytskyi, leder i energiavdelingen i Ecoaction.

– Vi forsto ganske raskt at sakene vi jobber med måtte bli del av en grønn gjenoppbygging av Ukraina, slik at det landet vi bygger opp kan fri seg fra fossile brensler, sier han.

Getty Images/iStockphoto

– Hvem vet hva som vil skje?

Natur & miljø har fått et teamsmøte med Krynytskyi og Olga Polunina, administrerende direktør i Ecoaction. Jeg er ikke den første utenlandske journalisten de snakker med. Etter at krigen brøt ut, har de stilt opp til intervjuer med en lang rekke medier. De har blitt vant til å fortelle om den vanskelige situasjonen de står i, hvordan det er å leve med frykt, innkommende missiler og rakettangrep til alle døgnets tider.

– Jeg har vært så heldig at jeg ikke har mistet noen, hverken familie eller venner. Men vi har folk fra Ecoaction i hæren. Vi tenker mye på dem og prøver å hjelpe dem. Det har også vært vanskelig å finne noen som kan erstatte dem. Denne utfordringen har alle organisasjoner i Ukraina. Alle har sin personlige historie. Jeg har vært heldig, men hvem vet hva som vil skje, sier Polunina.

Med energi som våpen

Russland har brukt store ressurser på å slå ut Ukrainas energisystemer. Kraftstasjoner, kullkraftverk, vannkraft, damanlegg og kraftlinjer har blitt bombet. Allerede 3. mars 2022, bare en uke etter at krigen startet, okkuperte de kjernekraftverket i Zaporizjzja i den sørlige delen av landet. Det er Europas største atomkraftverk med en årlig produksjon på nærmere 30 000 gigawattimer, noe som tilsvarer hele 45 Alta-kraftverk – en enorm mengde energi.

– Russland bruker energi som et våpen. Både i 2022 og 2023 førte angrep fra Russland til nedstengning av energiforsyningen vår. Det har vist hvor viktig kraften er, sier Krynytskyi.

Spørsmålet blir da hvordan Ukraina kan sikre kraft til privatpersoner, industri, kontorer, sykehus og andre vitale samfunnsfunksjoner. Og det er her Ecoaction kommer inn. Satsing på fornybar energi og enøk er ikke bare miljøpolitikk, det har også blitt sikkerhetspolitikk – for et desentralisert energisystem er mye vanskeligere å slå ut.

Fra miljø til energisikkerhet

– Krigen gir oss andre utfordringer. Noen ganger gir det nye muligheter til å peke på bærekraftige løsninger. Når du har solcellepanel og varmepumpe, blir du ikke så sårbar for strømbrudd. Selv de som ikke er miljøengasjerte, mener at dette er viktig for egen sikkerhet, sier Polunina.

– Før krigen fokuserte vi alltid på miljø og økonomi. Det ville vært vanskelig å lage en slik klimakampanje nå, men vi når fram når vi bruker argumentet om energisikkerhet, sier Krynytskyi.

Ecoaction har lenge jobbet med å få til en overgang bort fra kull og gass til solenergi og andre energikilder. Nå jobber mange lokalsamfunn med egne energiprosjekter. Ecoaction er blant flere organisasjoner som hjelper til, gir råd, knytter kontakter med investorer og internasjonale institusjoner.

Et godt eksempel finner vi i Horenka utenfor Kyiv – en landsby som ble rammet av kraftig beskytning og påført store ødeleggelser i starten av krigen.

– Her har vi hjulpet til med å installere solcellepaneler, energilagring og varmepumper, blant annet på Horenka sykehus. Det var til stor nytte, og det har gjort det mulig for dem å fortsette driften, sier Krynytskyi.

Ecoaction

Krig = utslipp og forurensning

Krigen rammer ikke bare folk, bygninger og infrastruktur, den fører også med seg store utslipp. Ecoaction har vært med i et forskningsteam som undersøker hvordan krigen påvirker klimaet. De har publisert tre rapporter som viser at krigshandlinger og gjenoppbygging har gitt utslipp av 180 millioner tonn CO2. Det er nesten fire ganger så mye som de årlige norske klimautslippene.

– Bare tenk på det, vi får disse utslippene bare fordi krigen finner sted i landet vårt, sier Polunina.

Ecoaction har også sett på hvordan krigen påvirker jordsmonnet. I samarbeid med militæret har de tatt jordprøver fra den østlige delen av Ukraina, hvor de fiendtlige handlingene startet i 2014. Konklusjonen er at krigshandlingene stedvis fører til betydelig forurensning.

– Her er det mye vi ikke vet. Vi har ikke ressurser til å ta tester og gjøre analyser fra alle områdene som er forurenset, men vi har egne team som samler informasjon og kartfester steder som har blitt ødelagt. Den verste forurensningen finner vi i områdene som har vært okkupert, forteller Polunina.

Ecoaction

Miljøvern i krigstid

– Vi hører ikke like mye om krigen som før. Hvordan påvirker den hverdagen deres nå?

– Kyiv er fortsatt under angrep. Flyalarmene går hver natt, og ofte i løpet av dagen, og vi lurer på om vi skal gå til bomberommene. Det er viktig å nevne at alle i Ukraina blir påvirket av dette. Jeg dro til klimatoppmøtet i fjor, og da la jeg merke til en trend. Siden det ikke er like mye oppmerksomhet om krigen, så tror ikke folk at det er så mye krig i Ukraina. For oss er dette noe vi har blitt vant til, og vi snakker ikke om det like ofte som før. Men min by ble bombet, og det er viktig å si at krigen fortsatt er i Ukraina, og den påvirker arbeidet vårt, sier Polunina.

– Hvordan greier dere å konsentrere dere om miljøarbeidet når situasjonen er så alvorlig?

– Vi er fortsatt midt i krigen, men vi kan ikke være redde hele tiden i to år. Vi må leve med dette, og vi forsøker å takle det, sier Krynytskyi.

– Min familie er fra Kharkiv, som ligger nær grensen til Russland. Den blir kontinuerlig bombet med missiler og raketter. Det er for nær den russiske grensen til at luftvernet vårt kan fungere skikkelig. Jeg har familie der, bestemor og tante, og usikkerheten vi må leve med skaper stress og frykt, sier Krynytskyi.

Som mann kan han ikke reise ut av landet uten spesiell tillatelse, og han regner med at han vil måtte delta i krigen.

– Jeg tror ikke krigen vil være over i år eller til neste år, så jeg må forvente å bli innkalt. Inntil det skjer, er spørsmålet hvordan jeg best kan bidra for landet mitt. Jeg tror arbeidet med energi er viktig, og jeg ser verdien av det jeg gjør, sier Krynytskyi.