Drømmen om et tre heter Maja Lundes nyeste roman, og kanskje var det akkurat en slik drøm som vekket oslojentas kjærlighet for naturen. Hun vokste opp midt i byen, med Slottsparken som lekeplass og skolehagene som tilfluktssted. Sammen med venninnene dro hun på epleslang ved Lindern og turer til Bygdøy for å plukke blomster, og faren tok henne med på seilturer fra hun var liten. Lengselen etter naturen var alltid til stede.

– Jeg var tidlig bevisst min naturkjærlighet. Jeg så på nostalgiske TV–serier som Huset på prærien og Anne fra Bjørkly, og romantiserte over nærheten til naturen, forteller forfatteren.

I dag bor hun fortsatt i Oslo, men den asfalterte bakhagen i Parkveien er byttet ut med en frodig hage nær Østmarka. Her sørger hennes grønne fingre for at bedene spiser stadig mer av plenen. Et lite felt er holdt av til eng, og skal ikke klippes ned. Her får bier og andre insekter utfolde seg fritt. Det skulle vel bare mangle hos en som har solgt «Bienes historie» til 36 land og informert en hel verden om pollinering og bikubekollaps. Romanen var den første i en kvartett om natur og menneske, som hun nå endelig har satt punktum for.

Grundig research

– Denne serien har jeg holdt på med i snart ti år, så det føles ganske godt å komme i mål. Jeg fikk ideen til bøkene tidlig i 2013, da jeg så dokumentaren «More than honey». Jeg så med en gang for meg hvordan de tre parallelle historiene i romanen skulle være, kastet alle andre prosjekter og skrev uten å vise teksten til noen. Alle bøkene har i tillegg til sterke historier om mennesker, tematikk rundt sårbarheten i naturen.

Maja Lunde skriver skremmende godt om utryddede plante– og dyrearter, mangelen på vann og andre naturressurser. Faktaene er alltid med, for hun bruker mye tid og krefter på research.

– Jeg har lært om utrolig mye, alt fra det avanserte samspillet i en bikube til teorier rundt livets opprinnelse, og det har bare gjort min kjærlighet til naturen enda sterkere. Mer enn noen gang ønsker jeg å snakke om at vi mennesker må slutte å sette oss selv over alle andre arter, de fortjener å være her like mye som oss. Som den sterkeste arten på jorda har vi et kjempeansvar. Vi lever jo også på naturens skuldre, som Anne Sverdrup-Thygeson sier det så fint, og ødelegger vi for naturen, ødelegger vi for oss selv, poengterer Lunde.

I den siste boka er handlingen lagt til Longyearbyen, og derfor har Maja besøkt Svalbard flere ganger de siste årene for å gjøre research. Der er resultatene av klimaendringene tydeligere enn noe annet sted.

Klimasorg i ny fase

– Jeg besøkte en isbre sammen med geologer og botanikere som hadde vært der før, og de steilet over hvor mye breen hadde smeltet på kort tid. Når permafrosten tiner utgjør det en trussel for de som bor der, og det påvirker livet på en helt spesiell måte, påpeker Lunde.

Det er sjokkerende å være vitne til klimaendringene, men hun våkner ikke lenger av mareritt slik hun kunne gjøre før. Det er som en sorg som har gått over i en ny fase. At hun også bidrar til en litt bedre verden ved å gjøre små tiltak, hjelper på både angst, skam og savn.

– Jeg har nådd en erkjennelse. Det hjelper ingen at jeg sitter og griner, men jeg er heldig som har mulighet til å kunne påvirke på andre måter – både i jobb og privat.

Naturligvis har hun redusert forbruket sitt. Familien kjører elbil, de tar toget når de kan og spiser mindre kjøtt enn noen gang før. Likevel er det ingen av tiltakene som føles som noe offer – snarere tvert imot.

– Det er så mye som er bra for klimaet og naturen som også gjør godt for oss. Jeg føler for eksempel at jeg aldri har spist bedre, nå som menyen er grønnere. Og når jeg reiser med tog får jeg sett mer og arbeidet bedre. Vel så viktig er følelsen av å bidra, og gjøre noe med problemene, sier Lunde som er opptatt av at vi må snakke opp de grønne valgene og den grønne livsstilen.

Lokalt engasjement

Maja Lunde opplever at stadig flere har det på samme måte, og at mye har skjedd siden hun ga ut første bok i Klimakvartetten i 2015.

– Å ja, folk har endret seg. De vet mer, og er blitt mer bevisste. Mennesket er ekstremt tilpasningsdyktige, det fikk vi jo virkelig bekreftet under koronapandemien! Men det virker som om politikerne ennå ikke har skjønt akkurat det, legger hun til.

Forfatteren er ikke redd for å uttale seg, heller ikke om politikk. Det har hun fått inn med morsmelken og en engasjert familie. Lunde var ikke fylt året før hun var med i sitt første 8. mars–tog. Noen år senere var det naturlig å engasjere seg i elevrådet, lage avis for dyrenes rettigheter og demonstrere mot kutt i skolebudsjettet. Samtidig var natur og klima alltid hjertesaken.

– Noe jeg er opptatt av er hvordan vi kan påvirke mennesker rundt oss. Vi er alle del av små samfunn, enten det er på arbeidsplassen, i nabolaget eller FAU. Og så er jo vi mennesker slik skapt at vi er opptatt av hva andre gjør, og lar oss lett inspirere.

Hun er overbevist om at de fleste er villige til å endre adferd hvis det kan redde noe man er glad i, enten det er fuglesangen om våren eller snøen på vinteren. Å fokusere på dette nære og kjære mener hun derfor blir helt avgjørende for klima- og naturengasjementet fremover.

Ut på tur – mindre sur

– Vi må snakke mer om det nære. Vi må ta barna med ut i naturen, la de oppleve skogen, fjellet, fjæra, kjenne på lukter, lyder og smaker. Undervisningen i dag er så todimensjonal, selv om vi homo sapiens alltid har lært av fysiske erfaringer, av lukt og smak. I tillegg til at dette ville skapt mer engasjement og læring, er jeg overbevist om at man også ville bli kvitt en del ADHD-diagnoser samtidig, sier Lunde engasjert og oppsummerer med en setning;

– Jeg pleier å sette det på spissen og si at både verdensproblemene og våre skrantende fysiske og psykiske helse kunne vært løst hvis vi alle gikk litt mer tur i skauen, spiste mer grønnsaker og leste flere bøker. Kunnskap, naturopplevelser og grønnere kosthold er tre viktige nøkler til en bedre verden.

Selv finner hun roen og lykken ved sjøen, når hun kan vandre i strandkanten på jakt etter drivved og andre skatter. Der hvor land og hav møtes er Lunde i sitt rette element, så sant strandsonen ikke brytes av ulovlige brygger og badehus…

– Det er helt håpløst at vi ikke har klart å verne kysten vår bedre. Se for eksempel hvor utrolig badeglade Oslofolket er når det tilrettelegges for en strand for alle, det gir så mye glede og bidrar til og med at flere holder seg hjemme i stedet for å fly til Syden. Likevel er det bare én liten prosent av hva det kunne vært, mener Lunde.

Viktig med vern

Hun har forståelse for at det kan være vanskelig for en enkelt ordfører eller et kommunestyre å si nei til de hyttene, veiene eller næringsmulighetene som er så gunstige og kan gi penger i kassa lokalt – bare man ofrer en liten bit av strandsonen,
skogen eller myra.

– Vern handler alltid om enkeltsaker – derfor er det så ekstremt viktig med sentral styring! Dette er allmenningens tragedie i praksis, et lite stykke forsvunnet natur betyr ikke mye, men det er summen av alle de små bitene som blir en naturkrise, derfor er det så viktig at vi hever blikket og at sentrale myndigheter holder fokus på
helheten, slår Lunde fast.

Hun er ikke spesielt imponert over moderlandet for tiden, men har ikke gitt opp håpet om at Norge kan ta den «grønne ledertrøya».

– Jeg gjør mange intervjuer med utenlandske medier og merker at bildet av Norge som det rene naturlandet har blitt mindre tydelig. Det er kanskje ikke så rart med tanke på vår oljeutvinning og at vi tjener oss rike på gasskrisen. Vårt omdømme er i ferd med å svekkes. Jeg er stolt av Norge når det gjelder mange ting: demokrati og likestilling, fordeling. Jeg håper at jeg i fremtiden også kan kjenne på en sterkere grønn stolthet over oss. Det er på tide at vi bruker privilegiene våre til å gå i front, sier Lunde.

Dessuten tror hun ikke konflikt og skam er veien å gå. Entusiasme, glede og kjærlighet bør være oppskriften, ifølge forfatteren.

– Vi trenger sterkt engasjement, vi trenger de som våger å rope ut. Men skal vi virkelig klare å påvirke bredt må vi også lete etter andre motivasjoner enn skam, redsel og sorg, vi må frem med de positive følelsene, konkluderer Lunde.