Norsk natur bygges ned, bit for bit. Gjennom vinteren har vi stadig fått presentert nye prosjekter som vil spise seg inn i det som tidligere var naturområder. Hver for seg er ikke disse utbyggingene nødvendigvis så store, men ser vi på den samlede effekten av nedbyggingen, blir konsekvensene veldig store. Pluss på noen av de andre truslene som naturen vår står overfor, som klimaendringer og forurensning, og det tegnes et bilde som ikke ser særlig lystig ut.

På nettsiden «Miljøstatus for Norge» samler Miljødirektoratet status for alle miljømål som Norge har påtatt seg. Ett av hovedmålene er at «Ingen arter og naturtyper skal utryddes, og utviklingen til truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres». Her er selvinnsikten god, når direktoratet skriver at «Tilstanden og utviklingen for truede og nær truede arter og naturtyper er sprikende, men generelt ikke god nok til at målet nås».

Dessverre er ikke målene som er beskrevet på Miljødirektoratets statusnettside justert i forhold til FNs naturavtale, som ble vedtatt i 2022. Her heter det, i globalt mål 3, at alle land skal «sikre og legge til rette for at innen 2030 er minst 30 prosent av arealene på land og i elver og innsjøer, og av arealene langs kysten og i havet, spesielt områder som er særlig viktige for naturmangfold og økosystemfunksjoner og -tjenester, effektivt bevart og forvaltet gjennom økologisk representative, godt sammenhengende og rettferdig forvaltede systemer av verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak».

Dette skjer ikke uten at noen styrer det. Når 357 kommuner hver for seg skal styre sin areal- og naturpolitikk, der hensynet til kommunale inntekter ofte trumfer hensynet til naturen, trengs noen som følger med og passer på at vi får «økologisk representative, godt sammenhengende og rettferdig forvaltede systemer av verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak». Og når staten ikke vil ta sitt ansvar, må Naturvernforbundets mer enn 100 lokallag komme sterkere inn i bildet.

I Naturvernforbundet er det mange ildsjeler som, på hver sin måte, forsøker å oppfylle målet i FNs naturavtale. På tross av press fra utbyggingsinteresser. Som taler naturens sak i møte med storsamfunnet, og prøver å finne løsninger som ivaretar naturens mangfold. Aller helst løsninger som også minsker forurensningen og klimagassutslippene.

Uten at det er FNs naturavtale som ligger fremst i pannebrasken til de fleste. Oftest er det kjærlighet til naturen, og omsorg for mennesker, andre levende vesener og våre etterkommere, som nevnes først. Når kjente og kjære områder bygges ned, er det heldigvis mange som engasjerer seg i kampen for å bevare den naturen man kjenner – som ofte har en viktigere funksjon enn mange tenker.

Men det er ikke enkelt. Når skogsbilveier bygges ulovlig på fyllinger av rivningsavfall og bygningsplast, og senere blir gjort lovlige med et pennestrøk på et kommunalt kontor, er det lett å gå på veggen. Når det foreslås hyttefelt langt ut i villmarka, som både vil bygge ned sårbar natur og kreve at kommunen legger til rette med vei, vann og avløp gjennom enda mer sårbar natur. Eller når vernede områder med et pennestrøk blir «avvernet» for å gi plass til en motorvei eller ei kraftlinje – selv om det finnes alternativer. Det er da det er viktig å være med i en organisasjon som ser denne helheten, og vet at disse kampene, de henger sammen. De er en kamp for å bevare naturmangfoldet, og sørge for at naturen kan fortsette å gi sine gratistjenester til oss mennesker: ren luft, rent vann, fotosyntese, planter, insekter, fugler, fisker, mineraler, metaller. Alt vi trenger og alt vi bruker kommer jo opprinnelig fra naturen på en eller annen måte – uansett hvor mye vi har bearbeidet og raffinert det.