Helga Lerkelund, fagrådgiver i Naturvernforbundet

De siste månedene har debatten rast i mediene om det merkelige konseptet «iskanten» i nordområdene. Iskanten er en betegnelse på den ytterste utstrekningen av havis i Arktis. Iskanten, eller iskantsonen som er en mer korrekt betegnelse, er området hvor området hvor åpent hav går over til fast is.

Området preges av vekslende forhold som kan variere fra åpent hav, drivis, fastis og isfjell.  Iskantsonen strekker seg til enhver tid flere kilometer gjennom Barentshavet, og beveger seg flere hundre kilometer frem og tilbake i en årlig syklus som er drevet av årstidsvariasjoner i hav- og lufttemperatur.

Iskantsonen er viktig for livet i havet fordi det her skjer en omrøring av det stabile øvre vannlaget, drevet av en kombinasjon av issmelting og vind. Dette fører til en kortvarig men intens produksjon av planteplankton i vannmassene ved iskanten og selve iskantsonen.

Dyreplankton, fisk, sjøpattedyr og sjøfugl utnytter dette, og samles rundt iskanten.  Regjeringen har nylig oppdatert sin beregning av hvor iskanten går. Kulturkjendiser og en rekke organisasjoner truer med søksmål. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft mener på sin side at hun ikke har gjort noe annet enn å oppdatere kartet til å stemme med terrenget, og at iskanten faktisk har trukket seg lenger nord.

Hva er egentlig galt med å erstatte utdatert informasjon med ny? Hvorfor er vi så sinte på regjeringen og miljøministeren? La oss gi fire grunner til hvorfor vi mener at regjeringen og Tine Sundtoft i er seg på syltynn is.

1) Det er oljeutvinningen som smelter iskanten

La oss begynne med det mest grunnleggende problemet. Det er sant at iskanten trekker seg tilbake på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Og det er forbrenning av olje, kull og gass som har forårsaket de menneskeskapte klimaendringene. Mer oljeboring er altså det siste Arktis trenger.

Få steder på kloden er klimaendringene mer merkbare enn i Arktis. Temperaturøkningen i Arktis skjer omtrent dobbelt så raskt som oppvarminga på resten av kloden. Det stadig krympende isdekket i Arktis, illustrert med isbjørner som flyter hjelpeløst rundt på små isflak i åpent hav, har blitt selve symbolet på at klimaet endrer seg. Sannheten er at det ikke bare er isbjørnen som trues av klimaendringer. Det gjør ogs fisk, sjødyr, fugler, skalldyr og plankton.

Alt livet i Arktis er utsatt for et enormt press og er mer sårbart enn noen gang før. Forskerne har sagt at dersom vi skal klare å bremse de alvorlige klimaendringene, må all olje og gass nord for polarsirkelen bli liggende. Gjør vi ikke det, er det stor fare for at livet i Barentshavet ikke vil klare å tilpasse seg klimaendringene raskt nok. Det bryr imidlertid ikke regjeringen seg om.

2) Det er fremdeles fare for is

Dersom man ser debatten om iskanten fra regjeringen sin side, virker det hele såre enkelt. Iskanten har trukket seg lenger nordover. Derfor kan vi også bore etter olje lenger nordover. Punktum. Det regjeringen glemmer å fortelle, er at selv om iskanten har trukket seg lenger tilbake, er det fremdeles fare for at det kan forekomme is i områdene hvor regjeringen nå har tillatt oljeboring.

Iskantsonen når sin maksimale utbredelse om våren, som oftest i april måned. I denne perioden er det også sjanse for at iskantsonen befinner seg i de områdene hvor regjeringen nå har tillatt oljeboring. Og var det ikke det som var hele poenget? Å unngå å bore i områder med is?

Joda. Regjeringen holder fremdeles fast ved sitt mantra om at de ikke skal bore ved iskanten. Men måten de forsikrer seg om det på, er spesiell, for å bruke Erna Solbergs ord. Regjeringen delte først ut de nordligste områdene i Barentshavet til oljeindustrien der iskantsonen tidligere befant seg. Deretter satte Miljøvernminister Tine Sundtoft ivrig i gang med å samle informasjon og oppdatere observasjoner av iskantsonen de siste ti årene for å finne ut hvor den nye grensa går. Merk rekkefølgen.

Samtidig tviholder Sundtoft på en utdatert definisjon av iskanten, som passer som hånd i hanske til å forsvare utdelingene til oljebransjen. De har bestemt at 30 prosent risiko for is i april er en ok sjanse å ta. I stedet for å la iskanten sette grenser for oljeboring, har dermed regjeringen latt behovet for oljeboring sette grenser for isen. Bare en definisjon av iskanten som tillater oljeboring kan tillates.

3) Det kan bli mer is i framtida

En rekke forskere peker på at iskantens tilbaketrekking de siste ti årene ikke bare skyldes stigende lufttemperaturer, den påvirkes også av temperaturen og strømstyrken til atlanterhavsvannet. Derfor kan vi per i dag slett ikke utelukke muligheten for at områder som i dag er isfrie vil være dekket av is igjen enkelte år i fremtiden. Kystverket er helt klare på at det ikke finnes tilgjengelig teknologi for å fjerne oljeforurensning fra islagte områder. Olje som fryser inn i isen vil kunne transporteres rundt med isen og representere en kronisk forurensningskilde i de områder hvor isen smelter. Siden isen er så viktig for livet i Barentshavet, vil oljeforurensning her kunne ha fatale konsekvenser for hele økosystemer. Hvordan tenker regjeringen å løse denne utfordringen? Vil de stenge ned oljeproduksjonen dersom områdene dekkes av is igjen?  Våre erfaringer tilsier at det neppe vil skje.

4) Dette er enda en trussel mot livet i Arktis

Livet i Arktis og ved iskantsonen er allerede truet av menneskeskapte problemer som klimaendringer, havforsuring, miljøgifter og forurensning. Må de nå også kjempe mot oljeforurensning og utslipp av kjemikalier fra oljeindustrien?

Miljødirektoratet og Polarinstituttet fraråder oljeboring i de nordligste havområdene.  Dessverre er regjeringen lite opptatt av å lytte til de miljøfaglige rådene. Faktisk har denne regjeringen klart å nå et nytt bunnivå i norsk oljeforvaltning ved å overse 100 prosent av de miljøfaglige rådene. Men kanskje er det ikke så rart at regjeringen ikke har hatt tid til å lytte til fagkunnskapen når de har delt ut havområder til oljebransjen. Å viske ut naturens grenser fra kartet for å tillate oljeboring i Arktis må ha tatt all dens tid og krefter.