Risikoarter ødelegger for milliarder

Hvorfor har gartnerbransjen, hagesentre og skognæringen fått lov til å handle med økoforurensing? Belgiske jordhumler, invaderende prydplanter, sitkagran og andre fremmede arter brukes selv om de er svartelistet. Disse artene gjør ubotelig skade på økosystemene, truer stedegne arter – og koster samfunnet milliarder av kroner.

Lilla lupiner

Arnodd Håpnes, biolog og fagleder i Naturvernforbundet

Både globalt og nasjonalt er spredningen av fremmede arter sett på som en av de største truslene mot naturmangfoldet vårt. Fremmede arter forandrer økosystemer og påfører betydelige skader på stedegne arter og naturtyper. Vi kaller dem risikoarter.

Paradoksalt nok har mange risikoplanter og -dyr både vært lovlige å selge og de kunne settes fritt ut i naturen. Tomatdyrkere importerer belgiske jordhumler for å bestøve plantene i sine drivhus. Det skjer med landbruksmyndighetenes velsignelse, selv om forskerne har gitt klare advarsler.  Skogbruket kan lovlig plante titusenvis med sitkagranplanter hvert år. Tiltaket applauderes av landbruksmyndighetene.

Plantene får etter hvert frø som sprer seg, ofte godt utenfor arealene der morplanten står. Slik etablerer sitkagran seg ukontrollert utover i myr, verneverdig kystlynghei og inn i naturreservater. Artsforurensing kjenner ingen grenser. Sakte men sikkert, gjennom mange år, spirer småplanter opp til en naturødeleggende åker av sitkagran. Samtidig bruker staten årlig mange millioner kroner for å kvitte seg med gamle sitkagran-plantasjer, fordi de forurenser norsk natur.

Også hageeiere har lovlig kunnet kjøpe verstingplanter som lupiner og rynkerose. Noen år senere har de satt frø og spredd seg ut i naturen og truer vårt naturlige artsmangfold. Dette på tross av svartelisting og kunnskap om at dette er økologisk svært uheldig.

Næringene er vernet – ikke naturen
Hvorfor brukes risikoarter? Grunnen er at politikere og myndigheter ikke har turt å ta upopulære avgjørelser på tross av alle naturfaglige råd. Eventuelt vil de ikke presse næringsaktører til en nødvendig endring, selv om artene ødelegger natur. De har satt til side kunnskapen til fordel for kortsiktig økonomisk vinning. Skogbrukere, gartnere, hagesentereiere og tomatdyrkere blir tatt hensyn til, mens norsk natur har fått svi.

Kostnadene knyttet til fremmede arter i Norge er anslått å ligge på 1,4 – 3,9 milliarder kroner per år. Fremmede arter gir kortsiktig økonomisk gevinst for enkeltaktører, men koster samfunnet svært mye, og den regninga går til andre. Det verste er likevel at vi risikerer å ødelegge naturområder, og utrydde arter.  

Gledelig med ny forskrift

Alle høyrisikoarter må på sikt forbys både for salg og bruk, fordi de har stor negativ effekt på norsk natur. Derfor er det gledelig at det endelig er kommet en forskrift som begynner å ta tak i problemet. Nylig ble 31 arter forbudt å innføre til Norge. Det er en viktig milepæl i naturvernarbeidet. Nå er det endelig blitt forbud mot å selge lupiner og en rekke andre risikoarter over disk. Samtidig må gartnerbransjen merke og informere forbrukere om arter som fortsatt kan selges men som kan spre seg og skade natur. Det er viktig at det er importørene som har plikt til å hindre at uønskede blindpassasjerer kommer inn, men det er uklart hva slags konsekvenser det får for dem om uhellet er ute. Hvilken straff skulle for eksempel gartneren som uforskyldt innført brunskogsnegl få?

Men dessverre får skogbruket fortsatt drive med sin økologiske forurensing ved å bruke høyrisikoarten sitkagran og andre økologisk fremmede treslag, selv om det finnes gode norske alternativer. Og fortsatt summer belgiske humler i norske drivhus, selv om dette er tull når det finnes risikofrie alternativer. Det kunne til og med vært en næringsvei for lokale humleoppdrettere, som i dag utkonkurreres av langreiste belgiske humler.

Forskriften vil hjelpe oss til å stanse bruken av en del verstinger. Men utfordringen med høyrisikoarter er fremdeles meget stor fordi mange allerede har etablert seg i naturen. Innsatsen for å fjerne uønska arter må derfor intensiveres betydelig om vi skal greie å redusere de økologiske og økonomiske tapene. Dette må nå bli hovedfokus fra myndighetenes side de kommende årene, i tillegg til å stanse bruken av de høyrisikoarter som stadig er tillatt i dagens lovverk..