Ministrene har rikelig med valgmuligheter. Tekstene de får levert fra forhandlerne sine er stappfull av ulike alternativer, gode og dårlige. Valgene politikerne tar vil få store konsekvenser.

Kyoto-avtale med innhold?

Torsdag formiddag ble utkastet til en videreføring av Kyoto-avtalen gitt ministrene. Her overlates en rekke av de sentrale stridsspørsmål til ministrene. Et av disse er spørsmålet om hvorvidt man skal og i tilfelle hvordan man kan få større utslippskutt på plass. Utslippskuttene man så langt har enighet om er altfor små. For mange utviklingsland er det avgjørende at det kommer en mekanisme  som pålegger rike land åpåta seg større utslippskutt. Innenfor landene som vil fortsette med Kyoto er det særlig EU som må skjerpe sine mål. De har et mål om å kutte utslippene med 20% innen 2020. Det vil de nå uten ytterligere tiltak. EU ønsker derimot en sterk forpliktelse om å få på plass økte utslipp.  Andre land som skal påta seg forpliktelser, som Australia og Sveits er mindre interessert. De ønsker en svakere tekst, som bare holder døra på gløtt for økte ambisjoner, uten å forplikte.

Klimakvoter står også sentralt i diskusjonen om Kyoto-avtalen. Flere land i Øst-Europa, både innenfor og utenfor EU sitter på store mengder overskudd av ubrukte utslippstillatelser. Dette som følge av for store tildelinger da Kyoto-avtalen ble underskrevet i 1997, og ikke på grunn av politiske tiltak for reduserte utslipp. Hvis overskuddskvotene blir overført til den nye forpliktelsesperioden av Kyoto-avtalen, kan det bidra til å undergrave økte ambisjoner i avtalen. Hvis ikke kvotene slettes, kan de også brukes til å undergrave den nye klimaavtalen som skal gjelde fra 2020. G77, gruppa av utviklingsland i forhandlingene, har forslag på bordet som vil sterkt begrense overføringen av kvoter, og sørge for at disse slettes for godt når Kyoto-avtalens andre periode utløper. Russland, Ukraina og Polen kjemper derimot en innbitt kamp for å beholde disse kvotene, og sistnevnte holder kniven på strupen til EU og med det hele Kyoto-avtalen.

Kyoto-avtalen inneholder flere såkalte fleksible mekanismer for kvotehandel. Når flere industriland som er del av Kyoto-avtalen, som Russland, Japan og New Zealand nekter å påta seg forpliktelser i videreføringen av Kyoto, blir spørsmålet om disse landene fortsatt skal få tilgang til disse mekanismene. I tillegg til de prinsippielle problemene med å la landene beholde bare fordelene og ingen ulemper ved Kyoto-avtalen, kommer det faktum at tilgang til de fleksible mekansimene også vil kunne gi dem tilgang til det nevnte enorme overskuddet av klimakvoter. De vil dessuten også kunne få tilgang til CDM projekter som ikke gir reduserte utslipp, men tvertimot økte.

I tillegg til disse spørsmålene, er det også ventet harde tak om blant annet forpliktelsesperiodens lengde, der valget står mellom et sluttpunkt i 2020 eller 2017. Generelt er utviklingslandene svært misfornøyde med de ambisjonene det ligger an til i Kyoto, og selv beslutningsteksten om å videreføre Kyoto-avtalen og avslutte forhandlingene står nå i klamme, for å markere potensiell uenighet.

Gordisk knute i Konvensjonssporet

Mens Kyoto-avtalen handler om juridisk bindende forpliktelser for industrilandene, dreier det såkalte Konvensjonssporet, eller LCA, seg om klimaregelverket som gjelder alle land fram til 2020.  Disse forhandlingene har en rekke vanskelige spørsmål inneholdt i seg. Blant disse er finansiering. Industrilandene nekter fremdeles å tallfeste sine forpliktelser fra årsskiftet til å bidra med midler til klimatiltak i utviklingsland. Da blir det usikkert hva slags overføringen utviklingsland kan vente seg fra 2013, og om disse vil øke fra dagens nivå, slik industriland tidligere har forpliktet seg til. Dette skaper stor frustrasjon blant sårbare land i sør, og er et tema som kan true hele sluttresultatet fra forhandlingene i Doha. I skrivende stund er fremdeles ikke tekstene under Konvensjonssporet oversendt politikerne.

Konflikten om finansiering har også skapt problemer inn i en diskusjon som ellers har hatt betydelig framgang de siste åra, nemlig den om bevaring av regnskog, eller REDD. Misnøye blant skoglandene i sør over at tilstrekkelige midler til å ta vare på regnskog uteblir, samt uenighet om hvordan resultatene i regnskogbevaring skal verifiseres, har skapt problemer. Resultatet er magrere resultater på REDD i Doha enn mange hadde håpet. Samtidig ligger det an til enkelte viktige framskritt. Blant annet ser det ut til at behovet for å insentivere ikke bare unngåtte CO2-utslipp, men også de andre gevinstene ved regnskogbevaring nå får sterkere anerkjennelse. Det er viktig både for naturmangfold og urfolks rettigheter, og for å sikre at utslippskuttene blir varige.

Forsiktige steg fram i Durban-plattformen

Heller ikke i den nye såkalte Durban-plattformen, forhandlingene om den nye klimaavtalen som skal gjelde fra 2020, har det endelige tekstutkastet blitt oversendt til politikerne ennå. Det ligger imidlertid an til beslutninger som ligner mer på en møteplan enn på beslutninger om hva slags klimaavtale som skal vedtas i 2015, slik målet i Durban-plattformen, eller ADP er. ADP har imidlertid et annet spor også, med mål om å øke de altfor svake ambisjonene for utslippskutt som ligger på bordet for perioden fram til en ny avtale overtar i 2020. Her har det vært uenighet blant annet om hvordan utslippsgapet skal tettes. Er det nok med bare internasjonalt samarbeid om tiltak som avgifter på fly- og skipstrafikk, eller må også landenes altfor svake utslippsløfter addresseres? Tekstutkastene som ligger på bordet kan tyde på at Alliansen av små øystater (AOSIS) kan få gjennomslag for en relativt bred og ambisiøs tilnærming når arbeidet for alvor begynner fra neste år.

Kommer man i mål?

Alt henger sammen med alt, og det blir komplisert å få i havn den «balanserte pakken» alle sier de ønsker seg i Doha. Mye tyder imidlertid på at resultatet for klimaet sin del vil komme til å bli alt for svakt. Da COP18 startet snakket flere om at man ønsket å skrive historie ved å avslutte møtet i tråd med planen, altså fredag ettermiddag. Om det ønsket blir oppfylt, framstår tvilsomt.