Internasjonale klimaforhandlinger er en absurd forestilling der klimaforskere, fattige land og synkende stillehavsøyer roper ut om hva vi kan ha i vente, men der ekkoet er endeløse diskusjoner i forhandlingssaler og ingen resultater.

Og i frustrasjon og sinne, har jeg forbannet meg på at nå gidder jeg ikke mer. Jeg tror ikke på dette lengre. Vi kommer aldri aldri aldri til å få den avtalen verden så sårt trenger. Sånn kan jeg kjefte og rase en stund, før jeg tar til vettet og trekker den samme konklusjonen hvert år: Det trengs flere som står på, ikke færre. I stedet for å gi opp, må vi jobbe hardere. Og Norge må slutte å vente på resten av verden, vi må gå foran i kutte i våre utslipp.

Den siste uken har det vært to viktige klimamøter. Ett i Tianjin i Kina, der verdens forhandlere har hatt sitt siste møte før det årlige klimatoppmøtet starter i Mexico i desember. Når de færreste her på berget har fått det med seg, skyldes det ikke at det kinesiske møtet ikke var viktig, men at det var lite resultater å skrive hjem om.

Det andre møtet norsk media skrevet mer om, antakelig fordi det var vår egen statsminister Stoltenberg, som ledet møtet. I Etiopias hovedstad, Addis Abeba, har Jens denne uken arbeidet sammen med en liten gruppe land for å se på hvordan vi skal skaffe mer penger til det internasjonale klimaarbeidet. Selv om resultatet fra arbeidet i Stoltenbergs gruppe ikke er lagt frem enda, vet vi at det nok har gått ei kule varmt til tider og at forhåpningene og forvetningene til gruppen, neppe vil innfris.  

Så om Stoltenberg tenker som så at når det kan være så vanskelig å enes for en liten gruppe land om ett av mange temaer som ligger på bordet i de internasjonale forhandlingene, så skal det holde hardt å få med alle verdens land på en stor, ambisiøs og rettferdig klimaavtale. Og det er ingen grunn til å bebreide statsministeren for at han mister trua.

Likevel. Når Stoltenberg går ut i Aftenposten og ”gir opp”, er det av et annet kaliber enn når man i kampens hete er frustrert over at ting står i stampe. Og det er grunn til bekymring. For det er ikke riktig, som det står i Aftenposten, at FN-sporet har vært forsøkt i mer enn 20 år uten suksess.

I 1997 kom verden til enighet om den første internasjonale klimaavtalen i verden. Den kutter ikke utslippene nok, men så ble den også laget i en virkelighet der Al Gore ikke enda hadde fått noen Nobelpris for sitt klimaengasjement, der klimarapportene var færre og mer usikre enn i dag og der det internasjonale klimasamarbeidet var yngre og mindre etablert. Likevel klarte man å komme til enighet – og det kan skje igjen.

Stoltenberg får det til å høres ut som en ny klimaavtale er en umulighet. Og det er det så lenge de rike landene nekter å forplikte seg til de helt nødvendige utslippskuttene. Så langt har utviklingslandene faktisk lagt på bordet større utslippskutt enn de rike landene har! Dersom de rike landene tok ansvaret de har – som storforurensere og som dem som har skapt klimaproblemet – så ville det være den beste måten å få forhandlingene tilbake på skinner igjen. Slik vil de fattige landene se at vi mener alvor når vi med tydelige bekymringsrynker sier at klimatrusselen må tas på alvor. Og ved å ta forhandlingene videre, vil vi også øke presset på en amerikansk president som så langt har vært lite villig til å kutte i deres rekordhøye utslipp.

Stadig færre tror en ny klimaavtale vil bli klar på årets toppmøte i Mexico og vi henvises til neste års møte i Sør-Afrika. Det er hardt å skulle akseptere både for dem som kjenner klimaendringene på kroppen allerede i dag, og for alle som har innsett hvordan vi allerede nå er på overtid i klimaarbeidet. Og det er umulig å slå seg til ro med dersom det skal fremstilles nærmest som en naturlov at det er umulig å enes om en avtale nå – for det er den politiske viljen som mangler, og først og fremst hos de rike landene.

Og for Stoltenberg, som i fjor avlyste den norske klimameldingen vi var lovet i 2010, den som skulle se på klimatiltak vi bør sette i gang i Norge, med den begrunnelse at vi mangler en global klimaavtale, er det på tide å endre kurs. Om vi skal unngå farlige klimaendringer globalt, må mangelen på fremgang internasjonal kompenseres for med større og raskere klimakutt her hjemme.

Jeg tror på at Jens er frustrert. Og det er lov å ville gi opp. Men bare i fem minutter. Dersom vi ikke klarer enes om en internasjonal klimaavtale raskt, har vi ikke bare en klimakrise. Da har vi også en krise blant verdens ledere som ikke klarte å ta oss gjennom den største utfordringen i vår tid.