I en kommentarartikkel publisert på Kyst.no finner Nodland det passende å beskylde magasinet Natur & miljø for å ha klippet og limt sammen en artikkel og fremsatt ville påstander om oppdrettsnæringen. Kan det være slik at det ikke dreier seg om ville påstander, men heller ville tilstander i oppdrettsnæringen?

Natur & miljø kan i sin siste utgave fortelle at oppdrettsbransjen skjuler massive rømminger og at oppdrettere pålegger ansatte å tie om lovbrudd. Vi bygger dette blant annet på Økokrims trusselvurdering for 2011-2012, hvor det står at ”det foreligger informasjon om at oppdrettere samarbeider med brønnbåtrederier for å skjule rømming, og at ansatte blir pålagt å tie om lovbrudd.”

I tillegg har vi brukt en rekke andre kilder til vår artikkel. Her er de viktigste: Norsk institutt for naturforskning (NINA), politiadvokat Aud Slettemoen i Økokrim, rapporten Rømt oppdrettsfisk – Riksadvokatens arbeidsgruppe (2008), Økokrims trendrapporter 2008-2009 og 2011-2012, samt Regionvis påvirkning av rømt oppdrettslaks på ville laksebestander i Norge, NINA (2010).

Nodland hevder at vi har ”utnyttet” Økokrims trusselvurdering til å servere en historie om at ”oppdrettsnæringen driver med systematisert miljøkriminalitet”. Nodland mener at rapporten ”gir et svært nøkternt bilde av de utfordringene man kan møte når det gjelder økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet i mange ulike næringer.” Hun mener også at Natur & miljø har klippet og limt fra rapporten og forvrengt sannheten.

Det er vanskelig å forstå påstanden om at vi har klippet og limt, all den tid vi har valgt å sitere alt som står om miljøkriminalitet knyttet til rømming av oppdrettsfisk, bortsett fra at lovbruddene utføres av konsesjonshaver, at manglende kunnskap hos ansatte og tidspress under operasjoner er vanlige årsaker til rømmingsulykker og at lovbrudd skjer hele året. Hvis Nodland mener disse opplysningene gir et mer nøkternt bilde, synes vi det er verdt å merke seg.

I artikkelen står det at Økokrim ser på ser på rømming av oppdrettsfisk som et stort problem. ”Det sier ikke rapporten noe om” skriver Nodland. Det er riktig at Økokrim ikke bruker disse ordene akkurat her, men man skal ikke lete lenge for å finne dem. I Økokrims trendrapport for 2008-2009 står det følgende: ”Rømning av oppdrettsfisk er et stort problem.”

Så kan man jo hevde at situasjonen er helt annerledes nå, og at oppdrettsnæringen endelig har fått kontroll på rømmingene. Ser vi på de ferskeste innrapporterte tallene fra næringen selv, er det imidlertid lite som tyder på det. I fjor ble det meldt om 255 000 rømte laks, mens snittet for 2007-2009 er 211 000 rømte laks. Hittil i år er det meldt om 175 000 rømte laks ved Salmars anlegg på Hitra. 14. april kom meldingen om at Marine Harvest pumpet nærmere 13 000 laks på  fjorden. Lenge før halve året har gått, er det allerede meldt om 188 000 rømte laks.

Politiadvokat Aud Slettemoen i Økokrim bekrefter overfor Natur & miljø at det fortsatt er mange store og små rømminger:

– Vi ser fortsatt mange små og store rømminger. Mange av dem dreier seg om straffbare forhold, ofte knyttet til at mangler ved anleggene og svikt i rutinene fører til rømming, sier Slettemoen.

Norsk institutt for naturforskning arbeider nå med en ny rapport om rømming. De har sett på tall fra prøvefiske og tellinger av oppdrettslaks i fjorder og vassdrag og utviklet en metode for å beregne hvor mange laks som rømmer. Rapporten er ikke publisert ennå, men forsker Kjetil Hindar bekrefter overfor Natur & miljø at de reelle rømmingstallene kan være betydelig høyere enn det næringen melder fra om.

Rapporten Rømt oppdrettslaks fra 2008 ble utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av Riksadvokaten, hvor Økokrim var en sentral aktør. Rapporten henviser til undersøkelser Rådgivende Biologer gjorde på oppdrag fra Fiskeridirektoratet. Rådgivende Biologer påpeker at store mengder smolt og yngel rømmer i forbindelse med at settefisken settes ut i merdene. Det anslås at det i snitt kan ha rømt 3-6 ganger mer laks enn det som ble rapportert i perioden 1998-2007.

I tillegg har det kommet flere rapporter den siste tiden, som hver på sin måte tegner et alvorlig bilde av oppdrettsnæringens påvirkninger på naturlige økosystemer. Blant dem finner vi NINAs rapport Regionvis påvirkning av rømt oppdrettslaks på ville laksebestander i Norge (2010). NINA skriver at det nå er så mye oppdrettslaks i fjorder og elver at ”det på lang sikt vil skje store endringer i alle regioner” hvis næringen ikke reduserer rømmingen.

”På lang sikt er det kun ett scenario som entydig bringer utviklingen i de regionale villaksbestandene i riktig retning, og det er 0 % rømte oppdrettslaks i gytebestanden. For flere regioner haster det med å iverksette dette 0-scenariet,” står det i NINAs rapport.

Nodland skriver videre at artikkelen alminneliggjør enkelte hendelser på basis av et lite knippe observasjoner til å kriminalisere en hel næring. Dette dreier seg ikke om ”et lite knippe observasjoner”, men en næring som i årevis kan ha spredd store mengder oppdrettslaks i norsk natur uten å melde fra om det – og uten å sørge for rømmingssikre anlegg.

Nodland beskylder Natur & miljø for å forvrenge sannheten. Hvis det er riktig som Rådgivende Biologer og NINA sier, at rømmingstallene kan være betydelig høyere enn det som rapporteres, ja da er det ikke Natur & miljø som forvrenger sannheten. Prisen for oppdrettsnæringens gjentatte lovbrudd og manglende kontroll med rømming og spredning av lus betales i form av tapt natur. Og regningen sendes ikke til oppdretterne, men betales av fellesskapet og kommende generasjoner. Det burde Nodland og Norsk Fiskeoppdrett AS, som står bak Kyst.no, opplyse sine lesere om.