KRONIKK: Virke har nettopp presentert sin salgsrapport for 2022 og jubler over økt salg av klær og sko. Verden er på vei tilbake til der vi var før pandemien, men er det egentlig noe å feire? I Naturvernforbundet venter vi med å juble til den dagen handelsbransjen klarer å skape vekst uten at det går utover natur og miljø.

Vi kjøper 60 prosent mer enn for 15 år siden, og har tingene halvparten så lenge. Vi kvitter oss med opptil 13 kilo klær i året, og noen plagg brukes så få som 7-8 ganger. Enkelte av de store kleskjedene produserer så mange som 28 kolleksjoner i året, det vil si en ny kolleksjon annen hver uke. Alt dette er skremmende kunnskap som illustrerer mengden klær i omløp. Utslippene fra tekstilproduksjonen er mer enn både skips- og flytrafikken til sammen.

Og nettopp derfor haster det å frakoble verdiskapning fra volum, og den utfordringen må bransjen løse. Det er noe som heter at det er ingenting som skjer av seg selv, og skal vi snu tsunamien av klær på det norske markedet må myndighetene på banen. Krav må rettes mot produsentene som setter alle disse varene på markedet. Det må koste mer å produsere dårlige produkter, og gode produkter bør belønnes, slik at vi får færre, men bedre plagg, som brukes lengre. Da vil investering i egne klær som reparasjon, håndvask og redesign igjen være verdt noe.  

Alle produkter vi omgir oss med blir en dag til avfall, og i 2025 kommer det nye EU-krav som sier at tekstilavfall skal kildesorteres og samles inn i egne fraksjoner. I dag går 50 prosent av tekstilene vi kvitter oss med i restavfallet, ved separat innsamling vil mengden innsamlet som skal håndteres dobles. Dette er bra og vil kunne bidra til økt ombruk og kanskje nye gjenvinningsløsninger som kan være med på å redusere miljøavtrykket til klesberget på det norske markedet. Samtidig kommer EU også med nye krav som gjør det vanskeligere å eksportere avfall til land med dårlige forutsetninger for å behandle avfallet.

Men den store elefanten i rommet, eller garderoben om du vil, er de tekstilene som ennå ikke har blitt til avfall. 97 prosent av tekstilene som samles inn til gjenbruk i Norge, donert av deg og meg i ulike tekstilkasser, blir eksportert ut av landet, det er dette som blir kalt «avfallskolonialisme». Og som Fretex viser til har de store gjenbruksaktørene god kontroll på sine underleverandører i de første leddene, men også disse tekstilene skal en gang bli til avfall. Det at tekstilene eksporteres som brukte produkter og ikke avfall gjør at det er langt mindre krav til både avsender og mottager. Og på denne måten overføres et avfallsproblem fra Norge og andre land i nord hvor vi har et godt avfallssystem, til land i sør med dårligere forutsetninger for å behandle avfall.

Dette er et teppe klesbransjen kan bruke til å feie ansvaret sitt under, og det er et stort smutthull for å opprettholde forbruket på bekostning av natur og miljø. Her må regjeringen og klima- og miljøminister Espen Barth Eide komme med klare krav til bransjen. Vi behøver langt større åpenhet om hva som sendes ut, hvor det ender opp og hvilken miljøbelastning brukte tekstiler står for helt frem til endelig avfallsbehandling. Naturvernforbundet mener også at produsentenes ansvar for avfallsbehandlingen ikke kan stoppe ved grensa. Hvis man skal fortsetter å eksportere brukte tekstiler, så må man også betale for avfallsbehandlingen av dem.