Interessen for norsk natur er stor, både blant oss som bor her og for turister fra andre land. Allemannsretten har bidratt til at flere bruker naturen, og den er viktig å verne om. Denne unike norske tradisjonen gir alle rett til fri ferdsel i naturen, til å plukke bær og sette opp telt, til å bade og fiske.   

– Jeg tror årets rekordstore innrykk av turister, særlig i nord, har minnet mange på naturens sårbarhet, sier Truls Gulowsen i Naturvernforbundet.

– Kommersielle aktører tjener gode penger på besøkende, og prøver å få stadig flere inn, ofte til våre mest sårbare naturkatedraler. Det tilrettelegges med sherpatrapper og gondoler, som støttes opp med parkeringsplasser og toaletter. Alt dette gjør at stadig flere kan komme seg lenger opp, inn og fram, godt motivert av jakten på det perfekte feriebildet, den mest eksotiske instagramposten eller den største fisken, fortsetter han.

Han peker på hvor paradoksalt det er at folk reiser langveisfra for å oppleve isbreene før de forsvinner, og dermed samtidig fremskynder smeltingen med energikrevende reiser.  

«Allemannsplikt»

Nå ønsker Gulowsen at flere melder seg på i diskusjonen om hvor mye naturen faktisk tåler.

– Vi er et lite land, med en villmarksnatur i sterk tilbakegang. Bare 11,2 % av Norge kan i dag defineres som villmarkspreget natur. Allemannsretten gir oss rett til å oppleve disse områdene, og er noe vi stadig feirer. Likevel glemmer vi kanskje litt for ofte at retten også følges av en «allemannsplikt», blant annet plikten til sporløs og skånsom ferdsel, uten unødig skade på terreng eller forstyrrelse av dyreliv.

Han er opptatt av at hensynet av natur betyr mer enn å styre unna åker, plantefelt og nærmeste hytte, og ramser opp:  

• Tradisjonelt har allemannsretten også inkludert retten til å fiske fritt i saltvann til eget bruk. På grunn av krisa i Oslofjorden har Fiskerdirektoratet nå anbefalt at det innføres forbud mot alt fiske i Indre Oslofjord og i de marine nasjonalparkene. Dette er et brudd med allemannsretten slik vi tradisjonelt har tolket den, men nødvendig. I lys av naturkrisa bør vi være åpne for flere slike grep.
• I høytliggende områder er plantelivet svært sårbart. Tråkkeskader kan ta mange år å reparere. Derfor er det i mange land tabu å gå utenfor etablerte stier, hvert fall i verneområder.
• I skogen setter mange pris på å tenne bål, men vet kanskje ikke at død ved er et avgjørende levested for en rekke truede arter, og at dette er mangelvare i mange skoger. En enkelt tørrfuru kan være hundrevis av år gammel og huse et utall trua arter. Den bør derfor bevares, ikke brennes.
• Høsten er også tid for jakt, men er det åpenbart at jakt skal være tillatt på alle slags småvilt, eller at det kan utføres i alle våre nasjonalparker også?
• Våren er en viktig periode for mange arter. For eksempel villreinen, da simlene føder kalver. I denne perioden er dyrene enda mer sensitive for forstyrrelser enn resten av året. Vi oppfordrer til å la være med å dra på hyttetur i slike områder, hvert fall i de mest sårbare periodene, men det bør nok gjøres vesentlig mer for å unngå at folk uforvarende kommer inn i feil område til feil tid.
• Når det gjelder verneområdene kan man jo også spørre seg om «velkommen inn» bør være det eneste man møter på vei inn i nasjonalparkområdene, eller bør dette budskapet i større grad ledsages av forsiktighetsregler, krav, pålegg og informasjon om ferdselsregler i sårbare områder og perioder?  

Gulowsen lurer på om noe av dette kanskje var mer selvsagt tidligere, da man ikke hadde elmotor på syklene, fatbikes som tillot turer over myr eller kiteseil som dro en med langt inn på vidda, eller halvparten så mange hytter.

– Vår moderne livsførsel og nye tradisjoner for å bruke naturen mer som idretts- og treningsarena, bringer oss stadig lengre og oftere inn i det som tidligere var urørt landskap, sier Gulowsen

– Når vi nå feirer Friluftslivets uke, allemannsretten og norsk turkultur, mener vi det også er på tide å reflektere over effekten av ferdsel i naturen, i en tid hvor naturen stadig blir hardere pressa, mer sårbar og mindre robust, og mange av oss kanskje ferdes med mindre naturkunnskap i bagasjen enn man gjorde tidligere.

– For det er ikke alle som vet at ramsløken ikke bør plukkes fordi den er nær truet. Eller at skisporet de følger er bare noen hundre meter fra et villreintrekk. Og selv om du har veldig lyst til å se villreinen IRL, har ikke den lyst til å se deg. Et naturskånsomt og kunnskapsbasert friluftsliv er bedre for naturen, og mer spennende for deg, avslutter han.