Jomfruland, Telemark:
En hagesanger henger opp ned, hjelpeløs fanget i et nett. Den har surret seg fast, maskene strammer rundt nebb, vinger og klør. Den henger bare rolig og ser på oss, har gitt opp å kjempe, lett duvende i vinden som stryker varsomt over krattskogen. Med øvede bevegelser befrir Ola Nordsteien fuglen og legger den i en tøypose. Gul pose for hagesangere, rød for løvsangere, oransje for munk. Så tar han neste fugl. Snart går han mot fugletårnet med seks poser dinglende fra håndleddet. Fuglene er stille, som i graven.

FRA DET GAMLE TIL DET NYE
Jomfruland er ei øy lengst ute i havet langs kysten av Telemark. Norsk Ornitologisk Forening (NOF) har drevet fuglestasjon her ute siden 1972. I over 40 år har de drevet med systematiske tellinger og registreringer av fugler her. Jomfruland har en av Norges lengste tidsserier for trekkfugler. For de som kan lese dem, forteller de en historie om overgangen fra det gamle til det nye Europa. Fra tradisjonelt til industrielt landbruk. For fuglenes del er det en historie om tapte leveområder, om fall og tilbakegang.

– Ofte ligger problemene i overvintringskvarterene og på trekkruten. Jo lenger arter trekker, jo større er sjansen for at de møter problemer på veien. Vi ser at arter som trekker kort klarer seg bedre enn langtrekkerne, sier Nordsteien, som er ansatt som feltornitolog på fuglestasjonen.

SPIST AV FRANSKMENN
Mange fugler blir spist som snacks. I Frankrike, Italia, Spania og mange andre middelhavsland er det lange tradisjoner for fangst av fugler som hortulan, lerker og viper. Men også munk, rødstrupe og ulike spurvefugler blir fanget. Mange av dem regnes som delikatesser, og fangsten fortsetter selv om det er forbud mange steder.

Nordsteien fanger også fugler. Nå fisker han opp en av hagesangerne fra den gule posen. Han holder den inne i hånden med hodet forsiktig klemt mellom pekefingeren og langfingeren. Fuglen er helt rolig, stritter ikke imot. Kanskje merker den at Ola Nordsteien ikke har planer om å spise den. Snarere tvert imot. I over 20 år har han levd og åndet for fugler. For ham smelter jobb og fritid sammen. Han teller fugler når han jobber, og han gjør det på fritiden. I sommer skal han til Jan Mayen for å – ja, nettopp – telle fugler.

FANGET 1100 FUGLER PÅ ÉN UKE
– Kall meg gjerne en nerd. Nerder blir ofte gjort narr av, men jeg har ikke noe imot å være nerd, sier Nordsteien.

Nå måler han vingen på hagesangeren, gjør noen notater og klemmer ringen på med en spesiell tang. Så slipper han den løs og tar for seg neste fugl. Han arbeider effektivt. Snart er de elleve fuglene fra første runde merket. Det er en rolig dag. Det merkes at trekksesongen er
på hell.

– Det gikk hett for seg her i uka før 17. mai. Da fanget og ringmerket vi 1100 fugler i løpet av én uke. To av dagene var det over tre hundre fugler. Samtidig registrerte jeg fuglene som fløy over. Jeg måtte løpe mellom nettene og fuglestasjonen for å få registrert alt sammen, forteller Nordsteien.

FUGLETELLER PÅ HELTID
Han bor alene på Jomfruland Fuglestasjon store deler av året. Sesongen starter 1. mars og avsluttes 1. november. Det er ingen jobb for B-mennesker. Klokka var halv fem da vi forlot fuglestasjonen for å spenne opp nettene. Selv sola hadde knapt stått opp. Vi kom gjennom en hasselskog, hvor hasselen sto i klynger og dannet et tak av løv over oss, lyst opp av det første morgenlyset. Fuglesangen var intens, akkurat som våren. Det var som om alt pulserte, som lyden av jungel etter et regnskyll. Nordsteien holder på med fuglefangsten frem til lunsjtider. Han tømmer nettene med jevne mellomrom, og da vi gir oss har nærmere 40 fugler fått ring på foten. To av hagesangerne var merket fra før, her på Jomfruland.

 – Hagesangere overvintrer i Øst-Afrika. Det er ganske fascinerende at de har funnet veien tilbake hit, til nøyaktig det samme stedet og det samme nettet, sier Nordsteien.

ET FUGLEPARADIS
Jomfrulands beliggenhet, form og mangfold av naturtyper gjør øya til et fugleparadis. Mange trekkfugler stanser her på vei tilbake til sine hekkeområder i Norge. Årlig observeres det mellom 220 og 250 fuglearter på øya. Nærmere 320 arter er registrert siden starten i 1972. Merkings- og kartleggingsarbeidet er helt avgjørende for at vi skal få kunnskap om hvordan det går med de ulike fuglebestandene. NOF samarbeider med Norsk institutt for naturforskning (NINA), Høgskolen i Nord-Trøndelag og Miljødirektoratet for å overvåke fugler som hekker på land i Norge. For første gang i år kunne man presentere landsomfattende resultater fra prosjektet TOV-E. De var ikke oppløftende. En tredel av artene går tilbake, mens bare fire øker. Det er spesielt arter som er knyttet til fjell og jordbrukslandskap som sliter.

PIROLJAKT I EIKESKOG
– Hysj!

Nordsteien stopper meg midt i en setning og blir stående å lytte.

– Hørte du den lyden? Det var ei trepiplerke. Det er litt frekt å avbryte, men det er lov blant fuglekikkere, sier Nordsteien og smiler.

Vi på vei inn i øyas eikeskog, hvor vi skal forsøke å finne en skatt svært få får se. Pirolen. Den er litt av en selebritet i fuglemiljøet. Du finner bilde av den i fuglestasjonens emblem. Møter du fuglekikkere her ute, kan du være sikker på at de spør etter den. Selv båten Nordsteien hentet meg med er oppkalt etter fuglen, og navnet «Pirolen 3» antyder at den ikke er den første.

Pirolen er en sjelden gjest i Norge, men det observeres pirol årlig på Jomfruland. Problemet er at fuglen er svært sky, og at den holder til høyt oppe i trekronene. Sjansen for at du skal oppdage den med det blotte øye er minimal, hvis du ikke først har hørt den synge. Derfor setter vi oss ned og lytter. Og vi blir sittende slik lenge.

– BALSAM FOR SJELEN
– Nå var det en lyd som var litt lik, faktisk.

Men det var bare en svarttrost.

– Det er balsam for sjelen å få sitte slik. Jeg kommer hit av og til, og så kan jeg sitte en time og bare lytte. Da mister jeg følelsen av tid,
og jeg blir fylt av forundring og respekt for det store mangfoldet. Fra de minste til de store, fra de som forflytter seg kjapt, som bare er en skygge, til de som forflytter seg sakte. Fra linerla som tripper helt nær, til de nattaktive uglene, som du nesten aldri ser, men som du vet at er der, sier Nordsteien.

Vi sitter og lytter, men pirolen dukker ikke opp. Ikke i dag heller. Men kanskje – kanskje – får vi et glimt av den neste gang, hvis det ikke bare er en svarttrost som sitter og pludrer, da.