De planlagte gruveprosjektene med dumping av gruveavfall i Førdefjorden og Repparfjorden er ikke nye påfunn. Å kaste gruveavfall i sjøen er noe vi har holdt på med lenge. Det er dumpet gruveavfall i 23 norske fjorder, fem av sjødeponiene er fortsatt i bruk.

God grunn til bekymring

Det er fortsatt mye man ikke vet om effektene av gruvedrift, men den kunnskapen man har gir grunn til bekymring. Havforskningsinstituttet har advart mot gruvedumping i Repparfjorden, Førdefjorden og i andre fjorder der det har vært konsekvensutredninger. De siste årene er det forsket på ulike effekter av sjødeponi i flere fjorder, blant dem Frænfjorden, Jøssingfjorden, Repparfjorden, Bøkfjorden og Ranfjorden.

Dette er noen av funnene:

■ Alt liv i selve deponiområdet blir drept.

■ Partikler spres utenfor deponiene og påvirker livet der.

■ Finmalte masser kan havne mange kilometer fra deponiet, trolig også nanopartikler.

Getty Images

Dobling av utslippet i Ranfjorden

Det største sjødeponiet i dag ligger i Ranfjorden i den nordlige delen av Helgeland. Der utvinner Rana Gruber jernmalm og produserer hematitt til stålproduksjon og magnetitt til formål som metallurgi, vann- og kullvasking og pigmenter. I 2015 ga regjeringen gruveselskapet tillatelse til å doble utslippet til tre millioner tonn i året. Det medførte også en mangedobling av de mest finmalte mineralpartiklene.

Norsk institutt for vannforskning (NIVA) overvåker tilstanden i sjøen, og målingene overrasket forskerne. Allerede i 2019 ble det oppdaget at den økologiske tilstanden på bunnen hele sju kilometer utenfor deponiet var på vei til å bli dårligere. I 2021 gjorde NIVA en ny overvåkning. Da var den økologiske tilstanden gått ned til «moderat», altså dårligere enn «god», som er vannforskriftens krav, hele 19 kilometer ut i fjorden.

Bemerkelsesverdige funn

«For bløtbunnsfaunaen synes det å ha vært en negativ utvikling over tid. Hele ni av de tolv overvåkede stasjonene hadde dårligere enn «god» tilstand i 2021. Artsmangfoldet og tilstanden har blitt redusert på flere stasjoner, og utstrekningen av påvirket areal har økt. Antall arter og antall individer er nå bemerkelsesverdig lavt på flere av de ytterste overvåkede stasjonene, til og med stasjon 16R (som ligger ca 19 km ut i fjorden fra utslippspunktet for avgangsmasser fra Rana Gruber)» står det å lese i NIVAs overvåkningsrapport for Ranfjorden fra 2021.

NIVA knytter disse funnene til sjødeponiet og de økte utslippene.

Ras av gruveavfall

– Det som trolig skjer, er at det blir ras i deponiet som beveger seg som en vannstrøm så lenge bunnen heller nedover. Dette virvler opp partikler, som sprer seg i vannmassene utover i fjorden og til siden for selve raset. Slike raskanaler er i dag synlige på bunnen både i Ranfjorden og Bøkfjorden. Vi tror også partikler sprer seg i forbindelse med selve deponeringen, sier Terje van der Meeren, forsker i Havforskningsinstituttet.

Han forteller at partikler fra det planlagte deponiet i Førdefjorden trolig vil bli spredd på tilsvarende måte som i Ranfjorden. Også der vil betydelige deler av gruveavfallet bestå av finmalte masser og store mengder partikler i nanostørrelse.

Begraves av gruvemasser

– Når man deponerer gruveavfall i sjøen vil alt liv forsvinne i deponiområdene. Det blir rett og slett begravd i avgangsmassene. I hvilken grad deponeringen skader livet ellers i fjorden, avhenger av avfallsmengde, partikkelstørrelser, avstand og tid. I områdene nær deponiet vil enkelte arter kunne forsvinne helt. Lenger ut vil påvirkningen kunne være mindre. Her trenger vi mer kunnskap før vi kan si noe sikkert, sier van der Meeren.

I konsekvensutredningen for sjødeponiet i Førdefjorden er det ikke gjort modellering for spredning av det mest finmalte gruveslammet, det vil si partikler under 15 mikrometer.

– Det er feil å ikke ta dette med i beretningen, for slike partikler kan påvirke arter som filtrerer sjøvannet, sier van der Meeren.

– Nanopartikler av titandioksid og andre mineraler vil også kunne spre seg i Førdefjorden fra sjødeponiet. De biologiske effektene av dette er ukjent. Det har tidligere ikke vært mulig å måle nanopartikler i vann, men det er nylig utviklet metoder for dette ved Havforskningsinstituttet. Det er knyttet en viss usikkerhet til titandioksid med tanke på matsikkerhet, og EU har nå forbudt bruk av titandioksid i mat, sier van der Meeren.

«Liten risiko», «lite sannsynlig»

Klima- og miljødepartementet på sin side hevder at gruveavfallet ikke skal spre seg utenfor deponiet. Natur & miljø ba klima- og miljøminister Espen Barth Eide kommentere havforskernes advarsler. I høringsuttalelsen fra 2019 skriver instituttet at sjødeponiet kan føre til «svært langvarig og betydelig økosystemforringelse» i Førdefjorden. Barth Eide overlot til statssekretær Kjersti Bjørnstad fra Senterpartiet å svare.

– Det er liten risiko for partikkelspredning utenfor deponiområdet, og det er stilt vilkår til maksimale konsentrasjoner av partikler i randsonen av deponiet og i vannmassene over deponiet, skriver Bjørnstad i en e-post.

– I tillatelsen er det også stilt strenge krav til miljøovervåking, utslippskontroll og rapportering, og driften vil bli nøye fulgt opp av Miljødirektoratet. Det vurderes derfor som lite sannsynlig at deponeringen av avgangsmasser vil ha en negativ påvirkning på marint naturmangfold utenfor deponiområdet, herunder laks og kysttorsk, skriver Bjørnstad.

Erlend Astad Lorentzen

Jøssingfjorden ennå ikke frisk

I Jøssingfjorden sør i Rogaland har gruveselskapet Titania deponert store mengder med gruveavfall. Selv om det nå er mer enn tretti år siden utslippene opphørte i deler av fjorden, fremstår økosystemene fremdeles som stekt påvirket av gruveutslippene.

Da havforskere dro på tokt til Jøssingfjorden i 2017, ble de overrasket over det de fant.

– Vi finner så godt som null oksygen to centimeter ned i havbotnen. 30 år etter gruvedeponeringen tok slutt, er dette overraskende, uttalte havforsker Tina Kutti i en artikkel på instituttets nettsider.

– I sedimentene fra en normal fjordbunn lever det typisk flere ulike arter. Her finner vi bare slangestjerner. Når én art dominerer, er ikke forholdene som de skal, sa Kutti.

Nyere forskning fra NIVA viser tegn på at faunaen i Jøssingfjorden er i ferd med å gjenetablere seg. Men artssammensetningen på bunnen er påvirket av forhøyede verdier av metaller og mikrobielle prosesser i sedimentet som bryter kjemikalier ned til metan.

– Livet har vendt tilbake, men det er ikke sikkert at det er det samme livet som var der tidligere. Artene som først vender tilbake, er arter som tåler forurensingen og de endrede bunnforholdene. Målet må være at en fjord må bli helt restituert før man kan si at effekten av deponering er borte, sier van der Meeren.

Kan ta flere hundre år

Hvor lang tid tar det før naturen har tatt fjorden tilbake?

– For at livet skal vende tilbake, må deponiet dekkes av nytt naturlig sediment. Og det tar lang tid, sier van der Meeren. En studie fra 2004 fra Norwegian Journal of Geology (Postglacial mass movements and their causes in fjords and lakes in western Norway) viser at sedimenteringen går svært langsomt.

– Forskerne tok kjerneprøver i bunnsedimentet og fant en forstyrrelse som hadde foregått for rundt 2000 år siden. Den lå en halv meter ned i bunnen. Det betyr at det har tatt litt mer enn 2000 år å etablere en halv meter med naturlig sediment, sier van der Meeren.

– Hvis vi legger den hastigheten til grunn, vil ti centimeter ta 400 år. Og det er ikke sikkert at ti centimeter er nok, for dyr som skjell, børstemark og sjøkreps graver i bunnen. Det kan hende vi må ha 15 centimeter eller mer, og da vil det ta minst 600 år før bunnforholdene er tilbake til det normale, sier van der Meeren.

I Repparfjorden ligger fremdeles toppen av deponihaugene uten tildekking etter mer enn 40 år.