Vi naturvitere bekymrer oss for at naturen i Norge forsvinner, et stykke om gangen, som til slutt utgjør en hel del. Hele 9 av 10 av artene på rødlista trues av arealendringer. Sagt med andre ord: det biologiske mangfoldet forsvinner fordi vi vil bygge kjøpesenter, hyttebyer, oppdrettsanlegg, motorveier, vindkraftanlegg, og flatehogger skogen som gir monokultur med granåker på bekostning av de siste, og biologisk mest verdifulle gammelskogene.

Hva er løsningen på dette? Jo, vi må sende biologene ut i naturen, så vi får oversikt over hvor naturtypene og artene befinner seg! Vi må få lagt inn all naturinformasjonen i gode tilgjengelig kart og databaser, sånn at kommunepolitikerne lett kan se at «åja, her er det en nasjonalt trua naturtype. Da kan vi ikke bygge noe der».

Høres lett ut? I teorien, ja. Men vi i Naturvernforbundet har dessverre avdekket mange svakheter ved dagens system for kartlegging av natur i Norge.
Informasjonen fra naturkartleggingene må være offentlig tilgjengelig og praktisk anvendbar. All data som samles inn i ulike sammenhenger må legges i én brukervennlig database. Systemet stiller store krav til kunnskap om dagens kartleggingssystem for å finne informasjon, og ikke minst for å tolke/forstå hva registreringene betyr i praksis. Mye av naturinformasjonen som hentes inn for eksempel i en konsekvensutredning, legges aldri inn i databasene.

Lite brukervennlig

Mange kommuner opplever at data fra naturkartlegginger er lite anvendbar i arealforvaltningen. Det er kritikkverdig at naturkartlegging ikke gir gode praktiske svar på hvordan områder burde forvaltes helhetlig for å ivareta naturmangfoldet.
Ikke minst fordi kommunene har fått et viktig ansvar. De skal, i tillegg til det daglige forvaltningsarbeidet, også foreslå og anbefale områder for vern; både nasjonalparker, naturreservater og restaureringsbiotoper. Dette krever lettfattelig, god og helhetlig kunnskap om naturverdiene i kommunen.

Vi registrerer flekker av natur på kartet, men mister helheten på veien. Det skrives ikke oppsummerende rapporter fra hele området som er kartlagt. Og det foreligger ikke faglige anbefalinger om smarte forvaltningsgrep for å bevare naturverdiene som blir registrert.

Fartein Rudjord

Mangler helheten

Verdien av fire isolerte flekker med gammel eikeskog er langt større hvis man ser dem i et landskapsperspektiv, enn når man ser på dem hver for seg. Størrelse og nærhet mellom habitater av samme type øker overlevelsen til artsmangfoldet knyttet til dem. Ettersom det ikke lages helhetlige rapporter over de kartlagte områdene, sitter man kun igjen med kunnskap om fragmenterte naturtypeforekomster. Man mister den landskapsøkologiske kunnskapen som er helt nødvendig for å sikre god forvaltning etter naturmangfoldlovens prinsipp om økosystemtilnærming og samlet belastning.

Det er en komplisert jobb å drive med naturkartlegging. Botanikeren har en helt annen artskompetanse enn entomologen (ekspert på insekter) og mykologen (ekspert på sopp). Et eksempel på dette er det nå vernede Øystesevassdraget. Da Naturvernforbundet betalte for ekstra kartlegging gjennomført av fagbiologer, med spesialisert artskompetanse, fant de nesten fem ganger flere rødlistearter enn konsulentselskapet som var bestilt inn av vannkraftutbyggeren. Gledelig nok førte innsatsen til at elva ble vernet.

Næringsuavhengig kartlegging.

Vi har flere ganger påpekt til myndighetene at den åpenbare svakheten er at utbygger selv bestiller kartlegging i forbindelse med et planlagt utbyggingsprosjekt. Utbyggeren har interesse for å gjennomføre sitt planlagte prosjekt, og at det ikke blir gjort registreringer som kan føre til at prosjektet må skrinlegges. Naturkartleggerne står i et vanskelig avhengighetsforhold, der det å avdekke sjelden eller trua natur kan gjøre dem mindre aktuelle for senere utredningsprosesser. Det er press på å skulle levere oppdraget til en rimelig pris – for å bli valgt i en anbudsprosess. Lite midler = lite tid i felt = dårligere kvalitet på kartleggingen. Her er det altså noe alvorlig galt med systemet.

Jeg tror eksempelet med at utbygger kan velge å ansette slumsebiologene, som Bård Tufte Johansen sier i Oppsynsmannen, egentlig handler om at systemet ikke er godt nok. Ikke at det er biologene som bevisst «velger» å gjøre en dårlig kartleggingsjobb – de er nødt til å jobbe i dette usikkerhetsmomentet: de som gir deg jobboppdraget og betaler deg har et ønske om at det planlagte prosjektet skal gjennomføres. Selvfølgelig håper ikke oppdragsgiveren på at du finner ruteskorpe eller hubro, som begge er arter på rødlista. Og det er klart at det kan være risikabelt å stikke nesa ut, for å si ifra om svakheter ved systemet, hvis du da offentlig kritiserer arbeidsgiveren din.

Vi tror uavhengig kartlegging der det ikke er noen direkte kontakt mellom utbygger og naturkartlegger, og standardiserte krav til kompetanse og metodikk i felt ville gitt bedre kvalitet på kartleggingen.
Det er stort behov i samfunnet for personer med fagkunnskap om artsmangfold og kartlegging – kunnskapen de besitter er helt uvurderlig om vi skal klare å ta vare på naturen. Men det er mye usikkerhet i bransjen. Fordi den planlagte helhetlige kartleggingen av Norges arealer lyses ut på anbud hvert år. En stor andel av dem som driver med utvalgskartlegging er nyutdannede og sesongansatte på midlertidige kontrakter. Systemet gjør planleggingen vanskelig, både for kartleggingsselskapene og for dem som har lyst til å jobbe i bransjen, og mitt inntrykk er at dette resulterer i høy utskiftning av kartleggere fra år til år. Forutsigbarhet ville sørget for kompetansebygging over tid.

Fartein Rudjord

Kvalitet gir tillitt

Kunnskapen må få konsekvenser! Hvis biologen finner huldrestry eller dragehode, som er svært sjeldne og sårbare arter, så må vi ha et sikkerhetsnett som sørger for at disse viktige leveområdene ikke ødelegges av inngrep til fordel for kjøpresenter eller vei. Det er logisk, men det er vanskelig når vi mangler det helhetlige overblikket over all nedbygd natur. I rapporten Toppen av isfjellet avdekket Naturvernforbundet 100 skoger som aldri skulle vært hogd – Naturvernforbundet. Listen over lignende saker der naturen forsvinner, er urovekkende lang.
Grundig og helhetlig naturkartlegging man kan stole på er avgjørende for tilliten i arealprosesser. Med bedre kvalitet, mer tillit og klarere regler kan forvaltningen gjøre raskere beslutninger.

Norge har en helt fantastisk natur. Vi har verdens nordligste regnskoger, furuskoger og edelløvskoger. Vi har unike kystlyngheier, korallrev og havområder. Vi har fremdeles noen intakte fosser og unike vassdrag som renner fra dramatiske fjell til langstrakte fjorder. Vi har et fascinerende artsmangfold, slik som dragehodeglansbille, trøndertorvmose, huldrestry og dovreløvetann. Alt dette er natur og biologisk mangfold som må ivaretas av oss!