Det biologisk verdifulle og artsrike kulturlandskapet er en unik og verdifull del av Norges natur- og kulturarv. Såkalte semi-naturlige naturtyper er menneskeskapte kulturlandskap, formet gjennom årtusener med jordbruk og spesielle høstingsmetoder. Naturbeitemark, slåttemark, kystlynghei, høstingsskoger og andre naturtyper har blitt dannet gjennom konsentrert blandingsbeiting, slått, lyngbrenning, lauving, vedhogst og annen ressursutnytting. Gjøres disse aktivitetene på en bestemt måte som ikke er for intensiv, bidrar det til at planter som trenger et åpent landskap med mye sollys kan leve der. Det artsrike kulturlandskapet gir levemuligheter for et stort og særegent mangfold av planter, sopp, insekter og fugler.

Disse artsrike og kulturbetingete naturtypene er truet av industrialisering av landbruket og opphør av gamle høstings- og driftsmetoder. Tradisjonelle driftsformer som ivaretok det verdifulle kulturlandskapet er borte, og de verdifulle kulturlandskapstypene forsvinner. Ny teknologi, massiv bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler samt et jordbruk som prioriterer monokulturdyrking har ført til større åkrer og mye mindre mangfold i kulturlandskapet. Samtidig opphører jordbruksdriften på en del arealer, noe som også fører til gjengroing og økologisk forringelse av artsrike kulturlandskap. I dag finnes det bare små rester av slåtte- og beitearealer som ikke er gjødslet, dyrket opp eller gjengrodd.

Bier og andre pollinerende insekter og en rekke andre arter er avhengige av mangfoldet av blomster som det semi-naturlige kulturlandskapet byr på. Når det forsvinner, forsvinner også insektene – og det kan gå hardt ut over matproduksjonen vår. Faktisk er en tredel av maten vi spiser avhengig av pollinerende insekter.

De gamle kulturlandskapene er robuste økosystemer som har betydning for landskapets evne til å tilpasse seg et endret klima. Naturbeite- og slåttemarker kan være viktige karbonlagre og må holdes ved like for at ikke karbonet skal slippe ut. Samtidig er nå klimaendringene med på å påskynde gjengroing i deler av landet.

Hvis vi ikke stopper gjengroingen av de biologisk verdifulle og artsrike semi-naturlige kulturlandskapstypene, vil det få store konsekvenser. Mye av vårt biologiske mangfold vil reduseres og arter kan forsvinne.

Pollinering kan bli redusert hvis ikke villbier, humler og andre pollinerende insekter beholder leveområdene sine.

Mange planter og dyr som fortsatt lever i kulturlandskapet er i tilbakegang. Dette er såkalte stedegne eller ”ville” arter, som er avhengige av drift eller skjøtsel som slått, beite, brenning og lauving (høsting av trær).

Hva kan gjøres?

I tillegg til kartlegging og registrering, er Statsforvalternes miljøvernavdelinger ansvarlige for å følge opp de høyest prioriterte områdene med forvaltnings- og skjøtselsplaner.

Slåttemark og kystlynghei har blitt utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven og har fått egne handlingsplaner. Fra 2008 har Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet også hatt en tverrfaglig, felles satsing på «Utvalgte kulturlandskap i jordbruket».

Det finnes i dag 51 områder med status som «utvalgte kulturlandskap». Disse får særskilt forvaltning med ekstra tilskudd til drift, restaurering og skjøtsel. Målet er å oppnå 100 utvalgte kulturlandskap.

Naturvernforbundet i Buskerud har arrangert slåttekurs som er med på å holde kulturarven i hevd. Gjennom skjøtsel skapes bestemte forhold som gjør at mange plantearter trives godt. Flere av de sjeldne artene som lever i slåttemark, har vanskelig for å leve andre steder.

Riktig skjøtsel av veikanter og åkerkanter kan også bidra til å opprettholde det biologiske mangfoldet som er knyttet til kulturlandskapet. I tillegg er opprettholdelse av seterbruk og blandingsbeiteskoger, der ku, hest, geit og sau beiter på de samme arealene viktig. En del kulturbetinget mangfold finnes i utmarka men er avhengig av riktig beiting på de riktige arealene.

Jordbruksmetoder som ivaretar og forsterker økologisk viktige funksjoner i de verdifulle og artsrike kulturlandskapene må prioriteres. Biologisk riktige tiltak må iverksettes på de riktige arealene. Det må også satses mye mer på restaurering og gjenskaping av verdifulle kulturlandskap som i dag er økologisk reduserte. Det må etableres representative, økologiske nettverk av ulike typer verdifulle kulturlandskaper både for å bevare naturtypene, artsmangfoldet og artenes genetiske variasjon. Vi må få flere utvalgte naturtyper og prioriterte arter knyttet til kulturlandskapet. En første start er at biologisk mangfold- og klimatiltak løftes opp og gjøres til satsningsområder gjennom landbruksforhandlingene. Subsidieringspolitikken må endres og nye, økologisk baserte biomangfold- og klimatiltak må vise at jordbruket er villig til å endre seg og tar natur- og klimakrisen på alvor.

Endre samtykke

Kilde: miljødirektoratet.no – miljøstatus, Sabima