Her kan du lese mer om oppryddingen etter norsk atomindustri i gang. Fire forskningsreaktorer skal demonteres, i tillegg til andre bygninger.

Radioaktivt avfall, inkludert brukt atombrensel, skal behandles og oppbevares forsvarlig, både på kort og lang sikt. Norsk nukleær dekommisjonering (NND) er etablert som en statlig institusjon med dette ansvaret, og Naturvernforbundet sitter i deres referansegruppe. Her kan du lese en introduksjon.

På overtid

Ryddejobben burde startet for lenge siden, og det er sterkt kritikkverdig at oppryddingen ikke har kommet i gang før. Årtier med unnlatelser og kortsiktige løsninger har gjort problemene større, og skiftende regjeringer har unnlatt å ta tak. Miljøbevegelsen har kritisert atomreaktor-drifteren IFE for manglende sikkerhets- og opprydningstiltak, og konflikten mellom partene har tidvis vært tydelig, selv om ikke saken har vært så synlig i offentlig debatt.

Et offentlig utvalg (Bergan-utvalget) leverte en enstemmig innstilling i 2001, men anbefalingene ble ikke fulgt opp. En av anbefalingene var et uavhengig organ for atomoppryddingen, som også har vært et krav fra en samlet miljøbevegelse. Det var dermed stor glede i miljøbevegelsen da Norsk nukleær dekommisjonering (NND) ble etablert som en statlig institusjon med dette ansvaret.

Det er bra og nødvendig at NND skal overta en stor del av IFEs kunnskapsrike arbeidsstokk. Det er avgjørende med god kjennskap til anleggene, nå som man skal bygge dem ned og rydde opp. Ikke all erfaring er nedskrevet, og de tekniske løsningene er til dels unike.

Bakgrunn

Planene for bygging av atomreaktorer for strømproduksjon i Norge ble skrinlagt av Stortinget i 1975. Norge har hatt fire forskningsreaktorer, som alle nå er stengt, en i Halden, og tre på Kjeller ved Lillestrøm. Fra april 2019 har ingen norsk reaktor vært i drift. Dette gjør at ryddejobben blir enklere.

Ved begge anleggene, på Kjeller og i Halden, lagres radioaktivt avfall av flere typer, inkludert brukt brensel. Et kombinert lager og deponi for lav- og middels radioaktivt avfall fra atomreaktorene ligger i Himdalen i Aurskog-Høland kommune i Akershus, og vil snart bli fullt.

Norge har 17 tonn brukt reaktorbrensel. Dette er svært lite sammenliknet med land som har atomkraftproduksjon. Det norske brukte atombrenselet kan deles i fire kategorier:

• Ca. 10 tonn metallisk uran med kapsling av aluminium
• Ca. 1,5 tonn urandioksid med kapsling av aluminium
• Ca. 3,6 tonn urandioksid med kapsling av zircaloy
• Ca. 1,4 tonn med andre typer brensel (eksperimentalbrensel, MOX, thoriumbrensel)

Det norske brukte reaktorbrenselet oppbevares i dag i lagre som ikke er tidsriktige, og anleggene er ikke i tråd med internasjonal standard. Noen av lagerbygningene er nesten 60 år gamle, og det har trengt inn vann i flere av dem.

I tillegg til brenselet har Norge annet avfall fra reaktorvirksomheten, industri og medisin som anriket, naturlig og utarmet uran, radiumnåler og andre radioaktive kilder, ionebyttemasse og tungtvann, som må håndteres.

Utenlandsk erfaring fra atomopprydding har vist at lokaliseringsprosesser som legger vekt på medvirkning og forankring, i lengden er mer effektivt enn å prøve å presse gjennom det tekniske fagfolk mener er best. 

Oppryddingen

Norsk nukleær dekommisjonering (NND) har altså fått oppgaven med å rydde opp i alt atomavfall i Norge, inkludert det brukte atombrenslet, og dekommisjonere reaktorene. Dette kommer til å ta svært lang tid, og er foreløpig beregnet til å koste minst 21 milliarder norske kroner. Vi kan dele opp oppryddingen i dekommisjonering av anleggene, midlertidige lagre og deponi:

• Dekommisjonering er demontering av atomreaktorene og de andre anleggene. Det gjelder de fire forskningsreaktorene og andre bygninger med varierende grad av kontaminering. For å kunne dekommisjonere trengs det steder å gjøre av avfallet. At det ikke er bygget et lager hindrer altså dekommisjonering.
• Et lager er midlertidig og krever drift, vedlikehold og sikring. Det skal etableres nye midlertidige lagre for det brukte brenslet, så det kan lagres trygt fram til et langsiktig deponi er på plass. Dette haster. NND forventet å finne plass til midlertidige lagre i første del av 2022, men er på overtid.
• Et deponi er permanent, og skal på sikt kunne fungere uten menneskelig innsats. NND ser for seg et nasjonalanlegg med deponier til både det brukte brenslet og lavradioaktivt avfall. Det brukte brenslet må plasseres i et dypdeponi, mens lav og mellomaktivt avfall kan plasseres i deponi 100 meter under bakken. Dyp-deponiet kan bygges som i Sverige og Finland, eller som dype borehull som ikke er like teknologisk modent.

Et tilleggsproblem er at deler av reaktorbrenslet er ustabilt, og sannsynligvis må stabiliseres før det deponeres. Tidligere har IFE ønsket å sende dette brenslet til Frankrike for å reprosessere det, en svært omdiskutert teknologi fordi den medfører store avfallsmengder. NND ser på andre muligheter, blant annet oksydering som kan gjøres i Studsvik i Sverige.

Vi har dårlig tid, men samtidig må det tas gode valg. Det som haster mest, er å få på plass midlertidige lagre etter dagens standard. Da har man tid til å gjøre grundige vurderinger av hvordan det brukte brenslet skal håndteres langsiktig. Samtidig er det viktig å være klar over at det ikke finnes perfekte valg eller perfekte løsninger. For reaktorbrenselet, som er det mest krevende avfallet, må det finnes en trygg oppbevaringsløsning for en periode på flere hundre tusen år.