Oppryddingen etter norsk atomindustri er i gang, men det tar tid.

Det er Norsk nukleær dekommisjonering er (NND) som har ansvaret for ryddejobben. Fire forskningsreaktorer skal demonteres, i tillegg til andre bygninger. Radioaktivt avfall, inkludert brukt atombrensel, skal behandles og oppbevares forsvarlig, både på kort og lang sikt.

Oppryddings-arbeidet er forsinket, men det er også seire å feire: 1.april 2025 overtok NND Halden-anlegget, med atomreaktoren og lagre for brukt atomavfall. Med dette er en viktig milepæl nådd. NND overtok samtidig den nukleære avdelingen i Institutt for energiteknikk (IFE) i Halden. Foreløpig fortsetter IFE å drive atomanleggene i Lillestrøm og i Aurskog-Høland.

Det som haster mest, er å få på plass midlertidige lagre for brukt atombrensel, som erstatning for dagens uholdbare situasjon. En del av brenselet må trolig stabiliseres. Deretter må man finne en langvarig oppbevaring som er trygg nok, for alt atomavfallet. For reaktorbrenselet, som er det mest av krevende avfallet, må det velges en trygg nok oppbevaring for en periode på flere hundre tusen år.

Litt historie

Planene for bygging av atomreaktorer for strømproduksjon i Norge ble skrinlagt av Stortinget i 1975. Norge har hatt fire forskningsreaktorer, som alle nå er stengt, en i Halden, og tre på Kjeller ved Lillestrøm.

Norge har 17 tonn brukt reaktorbrensel. Dette er svært lite sammenliknet med land som har atomkraftproduksjon. Det norske brukte reaktorbrensel oppbevares i dag i lagre som ikke er tidsriktige, og anleggene er ikke i tråd med internasjonal standard. Noen av lagerbygningene er nesten 60 år gamle, og det har trengt inn vann i flere av dem.

I tillegg til atom-brenselet har Norge annet avfall fra reaktorvirksomheten, industri og medisin: anriket, naturlig og utarmet uran, radiumnåler og andre radioaktive kilder, ionebyttemasse og tungtvann, som må håndteres.

Oppryddingen

Vi har dårlig tid, men samtidig må det tas gode valg. Derfor haster det å få på plass midlertidige lagre som oppfyller dagens standard. Da har man tid til å gjøre grundige vurderinger av hvordan det brukte brenslet skal håndteres på lang sikt. Samtidig er det viktig å være klar over at det ikke finnes perfekte valg eller perfekte løsninger. For reaktorbrenselet, som er det mest krevende avfallet, må det finnes en trygg oppbevaringsløsning for en periode på flere hundre tusen år.

Vi kan dele opp oppryddingen som må gjøres i dekommisjonering (nedbygging) av anleggene, midlertidige lagre og langsiktig deponi.  I tillegg kommer som nevnt mulig stabilisering av deler av det brukte brenslet, før det deponeres.

NND anslår at lageret kan stå klart i 2033 og deponiet i 2050, men tidsplanen har tidligere vært forskjøvet flere ganger. Naturvernforbundet argumenterer for å prioritere arbeidet med lageret framfor arbeid med deponi, ettersom dagens lagre har dårlig standard, og mangel på lager sinker dekommisjoneringen.

Hva Naturvernforbundet gjør

Å rydde opp etter norsk atomindustri er nødvendig. Det er en krevende jobb, og det er viktig med god dialog og aktiv deltakelse fra organisasjoner og lokalbefolkning, for å finne akseptable løsninger. Det er mye bedre med god involvering før alt blir bestemt, enn bråk etterpå.

Dette er bakgrunnen for at Naturvernforbundet sitter i en referansegruppe for NND, sammen med andre nasjonale organisasjoner. Kostnadene for Naturvernforbundets arbeid i referansegruppen dekkes av NND over budsjettet til Nærings- og fiskeridepartementet.

Også lokallagene i Halden og i Lillestrøm holder seg oppdatert om atomoppryddingen, siden de har atomanlegg i sine områder.

I andre land er det gjennomgående større konflikt i oppryddings- og atomlagrings-spørsmål. En av grunnene er at miljøbevegelsen som er kritisk til atomkraft, opplever at atomindustrien forsøker å bruke lagringsløsninger som argument for å fortsette med atomkraft. Siden Norge har lagt ned sine reaktorer, er det lettere å samles om oppryddingen, og finne løsninger som er blant de minst dårlige.

Det er imidlertid skjær i sjøen, både når det gjelder plassering og teknologi. Lokaliseringsspørsmål skaper ofte konflikt, og selv om kommunestyret kan ha støttet et anlegg, kan lokalbefolkningen reagere negativt. Reprosessering, som er en av de tre mulighetene som vurderes for det ustabile brenslet, er svært omdiskutert fordi det genererer store mengder radioaktivt avfall.