Vi har et ansvar for å sikre levedyktige forhold også for de ville dyreartene, derfor må rovdyrforvaltningen endres.

De store rovdyrene – gaupe, jerv, bjørn og ulv – er på toppen av næringskjeden i våre økosystemer og har viktige funksjoner i naturen. Blant annet bidrar rovdyr til at bestander av byttedyr holdes sunne ved å jakte på skadde og syke dyr, og de gjør åtsler tilgjengelig for andre arter. Vi trenger derfor flere rovdyr for å sikre deres langsiktige overlevelse og trygge deres rolle. Men så lenge dagens forvaltningspraksis videreføres, er de fire store rovdyra dømt til et evig liv på kanten av utryddelse. I dag er ulv oppført som «kritisk truet» på Artsdatabankens rødliste for truede arter i Norge, mens gaupe, jerv og bjørn er «sterkt truet».

Behov for en mer bærekraftig forvaltning

For å sikre rovdyrenes plass i norsk natur, samt stanse naturtapet og følge opp forpliktelsene i naturavtalen, trengs grunnleggende endringer i dagens rovdyrpolitikk. Organisasjonene NOAH, WWF, Foreningen Våre Rovdyr, BirdLife Norge og Sabima krever sammen med Naturvernforbundet at staten gjennomfører seks nødvendige tiltak for en mer bærekraftig rovdyrforvaltning:

•  Bestandsmålene må defineres som minimumsmål, slik praksis er i andre land.
•  Bestandsmålene må opp fra dagens nivå for å sikre levedyktighet.
•  Organiseringen av rovviltnemndene må endres, og kunnskapsnivået i forvaltning heves.
•  Soneforvaltning må sikre levedyktige bestander av rovdyr og sunne økosystemer.
•  Forvaltningsplaner må sikre gode nok leveområder for rovdyr og tiltak som fremmer sameksistens. Skadefelling kan ikke være eneste løsning.
•  Kongeørn og havørn må tas ut av diskusjonene om rovviltforvaltning.

Norge forsømmer sitt ansvar

Bestandsmålene for de store rovdyrene i Norge er politisk bestemt og var i utgangspunktet utarbeidet som minimumsmål. Målene ble imidlertid satt betydelig lavere enn det forskere pekte på som naturlig. I dag er de på et nivå som verken sikrer genetisk variasjon eller langsiktig overlevelse. Faktisk er Norge alene om å forvalte bestandsmål for truede arter som maksimumsmål. Dette mener vi er lovstridig. Norge har for eksempel et særskilt internasjonalt ansvar for å ta vare på jerv, fordi mer enn 25 prosent av den europeiske bestanden lever i Norge. Det samme ansvaret har vi for villrein og villaks, som forvaltes med det formålet at de skal overleve i sunne bestander.

Dessverre legger regjeringen opp til enda dårligere vilkår for rovdyrene fremover, med ønske om færre ulv og bjørn enn i dag, til tross for at Miljødirektoratet fraråder dette. Det er faglig uforsvarlig og strider mot vår egen naturmangfoldlov og den nye naturavtalen, hvor Norge er forpliktet til å stanse utryddelsen av alle arter som følge av menneskelig aktivitet. Forskerne har også fastslått at det er biologisk umulig å forvalte dyr på eksakte og små bestandsmål. Men forskningsbasert kunnskap om rovdyrene og hvordan leve med dem blir i liten grad brukt av forvaltningen i dag.

• Se fagrapporten fra NINA
• Les NINAs artikkel om rovviltforvaltning

En annen organisering må til

I Norge er rovviltforvaltningen delt opp i åtte regioner og utføres av fylkespolitikere. Mange av områdene prioritert for rovdyrene er ofte for små, ligger for spredt, er lite sammenhengende og består av lite optimale leveområder for artene de skal huse. Organiseringen av rovviltnemndene må endres slik at kunnskap går foran politikk og med et mål om at vi får sunne rovdyrbestander på sikt.

Et annet problem er at ørn feilaktig får skyld for tap av beitedyr. Erfaring over mange år viser at havørn ikke utgjør en trussel mot tamdyr, da den ikke tar levende beitedyr, men spiser av allerede døde dyr. Kongeørn kan ta tamdyr, men står likevel for en marginal andel av døde lam og sau. Bestandsmålet for kongeørn må derfor fjernes, og både kongeørn og havørn må tas ut av diskusjonene om rovviltforvaltning.

Sameksistens er mulig

Det er viktig å redusere tap av beitedyr, men tap til rovdyr vil forekomme på utmarksbeite, akkurat som at beitedyr dør av drukning, ryggvelt, parasitter og andre årsaker. Å redusere disse typene av tap krever seriøs og langsiktig innsats, ikke lettvinte gevær-løsninger.

Vi må sikre bedre sameksistens med rovdyrene ved forebygging og konfliktdempende tiltak, og kan ikke ha jakt og skadefelling som hovedløsning. Rovdyr hører til i norsk natur og er en del av naturens økosystemer. Midt i en akutt naturkrise må vi beskytte naturen – ikke rasere den ytterligere.