På tide å puste med magen i oljedebatten

Sommerferien var knapt over før toppene i oljebransjen begynte å etterlyse høyere tempo i leting og utvinning av olje og gass, selv om det knapt har vært høyere før. 

Illustrasjon: Anne Line Fjeldstad
Illustrasjon: Anne Line Fjeldstad

Denne kronikken ble publisert i Stavanger Aftenblad 5. september 2024.

Nå bør de puste med magen, og telle til ti før det ropes ulv for en næring med rekordinvesteringer de siste årene. Det går tross alt dårlig med verdens klima også. 

Nylig presenterte Aker BP en skandaløst svak rapport fra Wood Mackenzie som hevdet at verdens klimagassutslipp ville gå drastisk opp om Norge reduserte sin olje- og gassproduksjon. Rett etter kunne Sokkeldirektoratet melde at vi kunne gå glipp av et helt ekstra oljefond om ikke aktiviteten holdt seg oppe. 

Deretter startet sjefen i Aker BP årets oljekonferanse (ONS) med å varsle krise ved mulig brems i leverandørindustrien, samtidig som den kontroversielle og svært lukrative oljeskattepakka fortsatt subsidierer prosjektene hans. 

Det er liksom ikke måte på hvor ille det kan gå om norske politikere våger å tenke tanken å redusere tempoet for Norges mektigste næring. Faktisk er det slik at olja må få bedre rammevilkår, om vi ikke skal tilbake til steinalderen. 

Det kan virke som oljetoppene gråter for sin syke mor. 

Norske arbeidere er blant de mest kompetente i verden. Norske bedrifter og investorer har vist at de er omstillingsdyktige og nytenkende. Men det kan virke som at oljekåte politikere ikke tror at norske arbeidere og bedrifter får til å bygge industri på noe annet enn olje. Snodig hvordan våre naboland tilsynelatende får det til. 

Oljetoppenes augusthysteri ble utløst av at flere har tatt til orde for oljebrems. I fjor presenterte Klimautvalget 2050 sin rapport, hvor de tok til orde for midlertidig stans i letingen, mens det legges en plan for sluttfasen av oljeproduksjonen. Flere har tatt til orde for at en slik tenkepause ikke er så dumt. 

Dette har satt oljelobbyen på defensiven. Om politikerne våger å ta foten av gassen så kan vi like gjerne slukke lysene langs hele kysten over natta, er svarbudskapet. Det er, i likhet med oljas dystre spådommer, helt feil. La oss ta en gjennomgang: 

Rapporten fra Wood Mackenzie har blitt brukt av flere politikere for å vise at det beste for klimaet er at Norge produserer så mye som mulig. Det stemmer selvsagt ikke – rapporten er ikke verdt papiret den er skrevet på. Den ignorer alle grunnleggende prismekanismer, og har svært høye anslag for europeisk gassetterspørsel. Wood Mackenzie har valgt en uforståelig metodikk som går rett imot både Rystad Energy og SSB sine bidrag til debatten så langt. Rapporten er best egnet som et eksempel på en strykbesvarelse i mikroøkonomi.  

Forskningen på feltet viser derimot at en langsiktig og planlagt reduksjon i fossilproduksjon fører til betydelige utslippskutt (Prest et al. 2024). 

Sokkeldirektoratets anslag om et ekstra oljefond er like urealistiske, og bidrar til å fordumme debatten. Ingen tror på deres forutsetninger om oljepris, og anslagene er en fallitterklæring for verdens klima. UIS-rektor Klaus Mohn etterlyser i DN nøkterne og edruelige analyser uten slagside. Sokkeldirektoratet virker heller som suffløren til Offshore Norge – lobbyist uten samfunnsansvar.  

Som en pangstart på ONS gikk Aker BP-sjef Karl Johnny Hersvik ut og krever nye tiltakspakker. Bare fire år etter at hans advokater overbeviste Stortinget om tidenes mest lukrative skattepakke. Det er rart hvordan “forutsigbarhet for næringa” betyr at staten jevnlig skal gi tiltakspakker og skatteletter. Kan vi forvente lignende krav om 4 år igjen? Eller har vi da en næring som tar inn over seg at både verdens klima og norsk økonomi trenger en reell og rettferdig omstilling? 

Norsk økonomi kommer til å klare seg helt fint (SSB 2021), og det kommer også arbeiderne og bedrifter som i dag jobber med olje og gass (Samfunnsøkonomisk Analyse 2024) til å gjøre. De som i dag jobber i tilknytning til olja er en omstillingsdyktig gjeng, med kompetanse som er verdsatt i mange andre næringer.  

For norsk økonomi vil det være svært fornuftig å få flere bein å stå på, så vi ikke er like sårbare overfor endringer i oljeprisen. I tillegg er det åpenbart bra for norsk økonomi å begrense omfanget av katastrofale klimaendringer. 

Nå nærmer statsbudsjettet seg- Regjeringen forhandler med SV, et parti som mener det kan være lurt å ta foten av gasspedalen bittelitt. Men Regjeringen kjører som Reodor Felgen, og trøkker gasspedalen ned gjennom gulvet. Kanskje vi etter årets forhandlingsrunde endelig kan se framover for Norges største næring. Vi kan ikke leve av nostalgi etter oljå.