Ta ansvar, Tine!

De som har og som må bære hovedansvaret for at vi durer fram i økende miljøfiendtlig tempo, er politikerne, ikke miljøbevegelsen.

Peder Johan Pedersen Fylkesleder, Naturvernforbundet i Vest-Agder

For kort tid tilbake deltok klima- og miljøministeren på et seminar på Grønt Senter i Kristiansand om klimaspørsmål. I tillegg til Sundtoft deltok en politiker, en journalist og to fra det lokale næringslivet i et diskusjonspanel etter et innlegg av miljøvernministeren. Det er særlig to tema fra debatten jeg her ønsker å kommentere. 1 – at miljøbevegelsen ble tillagt ansvaret for at klimaproblemene ikke opptar folk flest i dette landet, og 2 – at teknologi skal redde oss fra et økologisk sammenbrudd. Ansvaret for at miljøsaken har laber

oppslutning i befolkningen, ble i stor grad tillagt miljøbevegelsen.En av paneldeltakerne kunne ikke komme på ett eneste navn på sentrale personer i miljøbevegelsen og brukte sin uvitenhet som eksempel på at miljøbevegelsen har spilt fallitt. Aldri har vel ordtaket «å rette baker for smed» passet bedre. At miljøbevegelsen skal tillegges ansvaret for fraværet av miljøengasjement i befolkningen, er en uhørt frekkhet og er trolig heller et forsøk på å tåkelegge egen tilkortkomming. Ingen samfunnsdebattant kan tillate seg ikke å kjenne til miljøaktivister som Erik Damman og Sigmund Kvaløy fra 70-årene, via Steinar Lem og Dag Hareide fram til Fredric Hauge, Nina Jensen, Lars Haltbrekken, Truls Gullowsen og Arild Heimstad i dag. Fra 1970-årene har miljøbevegelsen ført en kontinuerlig kamp for å beskytte natur og naturverdier, formidle behovet for et lavere materielt forbruk og  nødvendigheten av å redusere utslipp av klimagasser og å rydde opp i gamle miljøsynder. De som har sviktet i miljøkampen og som må bære hovedansvaret for at vi durer fram i økende miljøfiendtlig tempo, er politikerne og i noen grad også media. Presset på og ødeleggelse av natur har aldri vært større enn i dag, men miljøbevegelsen har årvåkent vært til stede med advarsler, framtidsanalyser, alternativer og aksjoner som i ettertid viser seg å ville være riktige analyser og gode tiltak.

«At miljøbevegelsen skal tillegges ansvaret for fraværet av miljøengasjement i  befolkningen, er en uhørt frekkhet.»

I valgkampen sist høst rettet Rasmus Hansson (Mijøpartiet De Grønne) søkelyset på vårt materielle forbruk. Han påsto at de aller fleste i Norge var vel så lykkelige i 1980-årene, da med en vesentlig lavere materiell levestandard enn i dag. Dette utspillet ble umiddelbart latterliggjort og lagt dødt av media og politikere. Dette bringer meg over i det andre temaet fra seminaret – omstillingsprosessen som Sundtoft lanserte. I følge ministeren er det teknologi som skal redde verden fra et økologisk sammenbrudd. Ja, ny teknologi er viktig å utvikle, bedre løsninger som i minst mulig grad belaster naturgrunnlaget. Men samtidig må vi starte en annen omstillingsprosess; å redusere det materielle forbruket. Dette nevnte ingen av paneldeltakerne. Presset på naturgrunnlaget er altfor høyt. Om verdens befolkning skal tillate seg vårt materielle forbruk, trenger vi nær på tre jordkloder. Det er dette som for meg er den største og viktigste omstillingsprosessen, Sundtoft. Mens du snakket om teknologien som framtidshåpet, var boreplattformen Trans Oscean på vei til Bjørnøya for å starte leteboring her helt nord i Barentshavet for statsoljeselskapet vårt. Statsråden vet nok også at skal vi greie å stabilisere temeraturøkningen til 2 grader må 4/5 av verdens oljeressurser forbli urørte. I januar innvilget din kollega Tord Lien rekordmange nye leteblokker etter olje og gass (etter TFO- ordningen) i Nordsjøen, Norskehavet og ikke minst i Barentshavet, mang i svært sårbare områder og i strid med statlige fagetaters anbefalinger. Hva var miljøvernministerens engasjement her, tro?

Politikerne har hatt tallrike anledninger til å ta lederskap for en omstilling av det materielle forbruket. Folk har trolig vært modne for dette, men politikerne har feid omstillingen som vi en gang må ta på alvor, under teppet. Gro Harlem Brundtland, «verdens miljøvernminister», fremla rapporten «Our Commom Future» i 1987. Denne FN-rapporten ble så fulgt opp med Lokal Agenda 21. Det var trolig den beste anledningen politikerne har hatt til å foreta den omstillingen som synes mer nødvendig enn noen gang. Men «business as usual». Vi fortsetter med et materielt forbruk som om resten av verden og klodens tilstand ikke angår oss. Vi har ikke tid lenger, Sundtoft, til å vente på at vi forbrukere selv skal foreta en radikal snuoperasjon slik du håper på. Dere må gå foran og vise vei med pisk og gulrot. Når din regjering åpner for et frislipp for lystkjøring med snøscooterer i fjell og skog og fjerner avgift på store påhengsmotorer, er det ingen omstilling, men å tilføre naturen en ytterligere belastning. Øket fart, støy, press på naturgrunnlaget, forbruk av olje og utslipp er resultatet vi ikke trenger mer av. La oss nettopp begynne omstillingsprosessen med fritidssektoren. Her er i dag et forbruk av natur, råvarer og energi vi kan justere ned uten store ofre for vår livskvalitet. Det er en slik omstilling store deler av miljøbevegelsen har snakket om i mange år, tidfester her tilbake til 1974 da Erik Damman fylte Nadderudhallen med miljøbevisste tillhørere og «Framtiden i våre hender» ble til. En omstilling som aldri er blitt tatt på alvor av politikerne, Sundtoft.