Det er mennesket som er den største trusselen mot den det eneste ville kattedyret i Norden. En iskald vinterdrag for noen år siden dro jeg til Langedrag Naturpark for å oppleve gaupene på nært hold.

–  Du må ikke sette deg ned fremfor en gaupe. Da kan det gå galt, ellers er det ikke så mye du trenger å vite, sier André Soma.

Det er alt. Så låser han opp en dør i det fire-fem meter høye gjerdet. Jeg befinner meg inne i gaupeinnhegningen på Langedrag Naturpark i Buskerud sammen med rovdyransvarlig André Soma. Her inne går fire store gauper. Til sammen 80 kilo spenstige gaupemuskler bevæpnet med opptil åtte centimeter lange klør og bitt med dødelig presisjon. Soma lukker døren forsvarlig. Hva kommer de til å gjøre? Og hva kan vi gjøre hvis de går til angrep? Soma later til å ta det hele med stor ro, selv om han ikke har tatt med seg noe han kan forsvare oss med.

Gaupe på Langedrag. Foto: Tor Bjarne Christenen

Lynraske jegere
–  Gaupene er lynraske, forteller han. – De bruker i snitt tretti meter på å innhente byttet sitt. De er lydløse, og de kan slå fem ganger i sekundet. Byttet oppdager dem som regel ikke før det er for sent, forteller han.

To gauper sitter oppå det flate taket på et lite hus, fem-seks meter unna.  De følger oss med blikket, men virker ikke overrasket. De sitter bare rolig og ser på oss, som noen forvokste huskatter, med tykke rødlige vinterpelser. Katteansiktene er omkranset av buskete kinnskjegg, rammet inn av markerte svarte streker ved munnen, ørene og bakover fra hvert øye. Ører med svarte dusker er vendt mot oss, men de gjør ikke noe. De sitter bare rolig. Det er noe verdig over dem, noe avklart.

Skytes altfor mange gauper
Deres artsfrender på den andre siden av gjerdet går tøffe tider i møte. Gaupejakten starter 1. februar hvert år, og kvotene er ofte store.

– Det skytes altfor mange gauper i Norge. Jaktkvotene er ikke satt på et faglig grunnlag med tanke på hva bestanden tåler. Dette er et politisk vedtak der det spesielt tas hensyn til beitedyrnæringens interesser, sier fagleder Arnodd Håpnes i Norges Naturvernforbund.

– Vi er ikke mot gaupejakt og forstår behovet for å ta ut dyr i områder der konflikten med beitedyr er særlig stor. Men kvotene burde vært betydelig lavere. Det som redder den norske gaupa er at svenskene fører en annen rovdyrpolitikk, sier Håpnes.

Slo kloa inn i hånden
På Langedrag har de bestemt seg for å ikke delta i rovdyrdebatten, selv om de har en klar oppfatning av rovdyrenes plass i norsk natur.

–  Vi vil gi folk som kommer hit et møte med rovdyrene. På den måten kan vi bidra til å fjerne noen av de mytene som finnes om disse dyrene. Ulven og gaupa har dårlig rykte på seg, og mange er redde for dem. Etter et møte på nært hold tror jeg de fleste vil se at dette er dyr som ikke vil mennesket noe vondt, sier Soma.

– Jeg har bare én opplevelse her inne som kunne ha blitt farlig, forteller Soma. – Jeg hadde en gruppe på omvisning og holdt på å mate gaupene. Den store hanngaupa slår etter maten, og en av klørne går gjennom hansken og inn i hånden min, hvor den setter seg fast. Heldigvis greier jeg å holde meg rolig. Gaupa trekker ut kloen og tar kjøttstykket med seg. Hvis jeg hadde rykket til meg hånden da, ville den trodd at jeg prøvde å ta fra den maten. De kan tåle mye fra oss mennesker, men å ta maten fra dem må man aldri gjøre.

Smittsom ro
Jeg går forsiktig mot gaupene oppe på taket. De viser ingen tegn til å ville undersøke den ukjente gjesten nærmere. Nede fra skogen kommer det to gauper til, som slår seg ned 10-15 meter fra oss. Etter noen minutter glemmer jeg faktisk frykten. Roen disse kattedyrene utstråler smitter over på meg, og jeg føler meg ikke redd. Jeg begynner å ta bilder, men kommer ikke så langt før kameraet melder at batteriet er flatt. Typisk! Her står jeg ansikt til ansikt med dyret som knapt viser seg for noen i norske skoger. Det er ypperlige fotoforhold. Lyset fra den skydekte himmelen fordeler seg jevnt. Ingen store kontraster. Vinden slynger et lett snødryss virvlende over fjellandskapet. Men batteriet er og blir flatt. Jeg tar det ut av kameraet og putter det inn i hansken min. Kanskje jeg får et par bilder, hvis jeg varmer det opp. Kanskje?

Foto: Tor Bjarne Christensen

Selvstendig og distansert
Soma forteller at gaupa skiller seg fra ulven på mange måter.

– Gaupa er selvstendig. Ulven er et flokkdyr, mens gaupa lever store deler av livet alene. Derfor får man ikke den samme nære kontakten med gaupa som man kan få med ulven, sier Soma.

Batteriet fungerer. Jeg tar et par bilder, men så gir det seg. Jeg tar det ut og varmer det igjen. Etter et par minutter får jeg to bilder til, og slik fortsetter jeg. Mens jeg står og fikler med kameraet kommer en av gaupene gående rett mot meg. Jeg stanser og blir stående helt stille. Det er en av de unge. Det store kattedyret går bare rolig forbi, som om jeg skulle ha vært et av trærne i skogen.

– Hva skjer hvis vi begynner å løpe nå, spør jeg. – Vil de sette etter oss og gjøre kort prosess?

Soma trekker på skuldrene.

 – Vi kan prøve, sier han. Så setter han av gårde i full fart. Gaupene ser bare etter ham, uten så mye som å heve en pote.

«Empty battery»
Etter hvert blir jeg overraskende dristig. Jeg finner meg selv gående mot den største hannen, som har slått seg ned i snøen mellom to fjellbjørker. Tre meter fra dyret stanser jeg, fisker frem kameraet. Motivet er fantastisk. Han ligger der med hodet hevet og ser rett på meg, rammet inn av bjørkene og mot en bakgrunn av vinterkledd skog. Jeg kan se inn i de gulbrune øynene hans, men finner ikke noe truende der. Det virker faktisk som han er redd for meg, utrolig nok. Jeg hever kameraet, ganske sakte, og fanger motivet i linsen. ”Empty battery”. Selvfølgelig! Jeg tar det ut for å varme det opp. Gaupa har blitt urolig av at jeg er så nær, reiser seg sakte og spankulerer bort, det hele mens jeg fikler med batteri og mobilkamera. Til ingen nytte. Jeg må bare avfinne meg med at de fineste bildene må bevares på netthinnen denne gangen.

Du glemmer ikke gaupas blikk
Det er tid for mat. De har bygget en platting med et lite hus på toppen av noen høye påler. Soma kaster kjøttstykker opp og roper på gaupene. De virker ikke særlig sultne, men én av dem kommer. Gaupa klatrer lett opp de fire meterne og sikrer seg dagens måltid. Så er turen slutt og vi går rolig ut av gaupenes territorium på Langedrag. Kanskje var det bare bra at de ikke var sultne, tenker jeg og puster litt lettet ut når Soma låser døren bak meg og vi er tilbake i menneskenes enemerker. Men du verden så moro det var å se inn i de rolige øynene til dyret, som akkurat nå befinner seg i kampen mellom naturvernere og beitedyrnæringen. Én ting er i alle fall sikkert. Har du sett roen og verdigheten i gaupas blikk, glemmer du det ikke.

Denne artikkelen er en redigert versjon av en artikkel som stod på trykk i Natur & miljø 1-2009.