Miljødirektoratet tillater skogbruket å plante ut farlige treslag med høy økologisk risiko. Naturvernforbundet mener dette er svært uheldig.
Plantasjen, Hageland og en rekke andre hagesentre selger fortsatt mange av de verste fremmede plantene, selv om de gjør stor skade i naturen. En undersøkelse Naturvernforbundet har gjennomført viser at 20 planter med «svært høy risiko» er til salgs i Norge. Nå krever Naturvernforbundet at det innføres forbud mot flere høyrisikoarter.
Dei seinare åra har hundekjeksen fått selskap av ei plante som liknar mykje. Ser ein nærare på dobbeltgjengaren, så kan ein legge merke til at blada er litt grovare, mattare, lysare og er noko håra.
Dei fleste som kjenner skogskjegg (Aruncus dioicus) veit at dette er ei ordentleg plante som det ikkje er noko tull med. Men det var før. Nye tider har gjort denne til ein versting.
Mispel er det ikkje, og ikkje søtmispel heller, sjølv om det er namn som er bruka om denne busken i lengre tid. Når busken blomstrar så kan ein kome i tankar om at han liknar hegg. Så har han blitt blåhegg, sidan fruktene er meir blåtona enn heggebæra.
Det var fortsatt et rikt utvalg av fremmede høyrisikoplanter tilgjengelig i norske hagesentre og planteskoler da Naturvernforbundet undersøkte saken. Det er velkjent at plantene utgjør en stor trussel for norsk natur.
Denne gongen kan vi rekne handballspelarar som ekspertar. Dei som har vore borti ein handball full av klister, dei veit også korleis fingrane kjennast ut etter ein lukerunde med klistersvineblom (Senecia viscosus). Fingrane blir seige.
Det finst planter som vi reknar som kontinentale og andre som er meir oseaniske. Eller sagt på ein annan måte, nokre planter trivst i varmare og tørrare område, andre klarer kystklimaet godt.
For femti år sidan blei det ofte lagt vekt på at planter skulle vere rimelege, lette å formeire, fylle mykje, vere hardføre og lette å få til, slik som Japanpestrot. Det er i grunnen oppskrifta på ei plante som kan ta overhand.
Nokre prydbuskar kan ein stikke seg på. Dei er litt ubehagelege. Haustberberis er direkte avvisande, denne vil ingen bli veldig godt kjent med. Men busken har blitt brukt ein god del, mellom anna fordi det er fullt mogleg å stoppe skuleungar som tar snarvegar gjennom private område ved å plante denne busken.
Fleire artar av bergknapp brukast til å løyse flaumproblem. Då blir det lagt ut matter av planta ettersom sukkulentaktige planter tar til seg vatn når det er vått og leverer frå seg vatn når det er tørt. Men det er nokre problem i denne idyllen.
September er høgsesong for trast og andre fuglar som likar bær. Dei bæra vi likar sjølv går først. Dei raude bæra på bulkemispel (Cotoneaster bullatus) er ikkje dei første som forsvinn, men dei går unna dei også når dei som smakar betre alt har passert fuglemagane.
Gravmyrt tar seg sakte og sikkert ut i naturen. Av ein eller annan grunn ser det ut til at denne planta ikkje set frø hos oss. Dermed går spreiinga sakte, men akk, så sikkert.
Det var ei tid då Statens vegvesen såg at vegskråningane var noko meir enn ein rest etter det som fanst før det blei veg. Dei tok til å jamne ut og så til. Kva kunne ein så i ei skråning full av sand? Løysinga var hagelupin (Lupinus polyphyllus).
Nokre planter har skaffa seg ein fordel ved at dei er store. Dei er høgare enn alle andre og lar dei andre kome i skuggen. Ei slik plante er tromsøpalme (Heracleum persicum).
Kjempespringfrø er på framandartslista. Blomane er praktfulle, men ein må ikkje la seg lure. Har ein invitert denne inn i hagen sin, så har ein fått mykje å passe på.
Raudhyll er ein framand art som spreier seg raskt i naturen. Fuglane et dei raude bæra, og slik får arten fotfeste i nye område.
Det er fullt mogleg å gle seg over rynkerosa, anten det er synet av ho eller smaken. Men saka har ei hake, eller skal vi seie tornar? Sjølv om rynkerose Rosa rugosa har veldig mange tornar, så er det evna til å spreie seg som er hovudproblemet.
Både sølvarve Cerastium biebersteinii og filtarve Cerastium tomentosum er på lista over dei plantene som det er forbod mot å importere, selje og plante ut - og ikkje utan grunn.
Hva med blåveis, marianøkleblom eller blåbær i hagen? Skogsbunn eller kanskje ei tyttebærtue? Det er fullt mulig å få norske planter til å trives i bed, potter og balkongkasser.
