Hva heter småfuglene som besøker fuglebrettet eller neket du setter ut til dem, hvordan ser de ut, og hva liker de? Her får du en liten presentasjon av de vanligste småfuglene vi ser om vinteren.

Kjøttmeis

Kjøttmeisen er en av de aller vanligste fuglene på fuglebrettet. Du kan kjenne den igjen på det gule brystet med svart stripe. Hannene har en tydelig, tykk svart stripe, mens hunnene har mye smalere stripe. De fleste kjøttmeiser er standfugler, som betyr at de ikke flyr til sydlige strøk om vinteren, men mange av dem trekker inn til byene hvor de kan få mat av oss mennesker.

Jean Daniel Echenard

Blåmeis

Blåmeisen er mindre enn kjøttmeisen, og beveger seg kjappere. Den har også en blå krone på hodet. De blå fjærene reflekterer også ultrafiolett stråling, som er usynlig for mennesker, men som meisene kan se. Når blåmeis-hunnen skal velge en make, foretrekker hun hanner som har sterk stråling. Likevel er det mange hunner som ikke virker så fornøyd med valget sitt – omtrent 20 prosent av blåmeisungene er «utenomekteskapelige», det vil si at de har en annen far enn han som mater dem.

Pilfink

Pilfinken er en nær slektning av gråspurven, og den letteste måten å skille dem på er at pilfinken har rødbrun isse (hode) og svarte flekker på kinnene. Den er vanligst på Østlandet og Sørlandet, men finnes en sjelden gang også lenger vest og nord i landet. I Storbritannia har pilfinkbestanden gått ned med 93 prosent mellom 1970 og 2008, men heldigvis står det bedre til med den her i Norge, og den sprer seg nordover. Kanskje blir det for varmt i Storbritannia for den om noen år, men passe i Finnmark? 

Gråspurv

Gråspurven er nært knyttet til oss mennesker, og finnes på alle verdensdeler utenom Antarktis. Den bor i Norge hele året, selv på Finnmarks kyst hvor det er få andre fugler på vinteren. Gråspurven har utviklet seg i samspill med menneskenes sivilisasjon, og har i løpet de siste 10 000 årene fått gener som gjør at de kan fordøye stivelse – for eksempel fra brød.

Grønnfink

Grønnfinken er en av de grådigste fuglene på fuglemateren. De elsker solsikkefrø, og mens meisene gjerne snapper til seg et frø og flyr sin vei, kan grønnfinkene gjerne sitte og spise helt til det er tomt. Hannen har tydelige gule bånd på vingene, og gulgrønt bryst. Fargen kommer fra næringsstoffer (karotenoider) som fuglene får i seg fra maten. Ifølge Hagefugltellingen har det blitt færre grønnfinker i Norge siden 2008, og i deler av Nordvest-Europa har grønnfinken vært utsatt for en kraftig sykdoms-epedemi. Likevel sprer de seg i Nord-Norge, og de er ikke på rødlista.

Eivind Helland Marienborg

Spettmeis

Spettmeis har en svart «tyvemaske» over øynene, og er den eneste fuglen i Norge som kan klatre nedover med hodet først. De spiser frø og nøtter med hardt skall ved å kile dem fast i en barksprekk og hakke dem i stykker. Fordi hakkingen sliter på nebbet, er nebbet til spettmeisen omtrent en millimeter kortere på vinteren enn på sommeren! De hamstrer også mat på sommeren som de gjemmer og sparer til den harde vintertida. Den eldste spettmeisen vi vet om i Norge ble ni år gammel, men i gjennomsnitt overlever bare litt under halvparten av fuglene hver vinter.

Svarttrost

Svarttrosten kommer gjerne på fuglebrettet hvis vi legger ut frukt, for eksempel eplebiter. Hannen er helt sort med gult eller oransje nebb og gul ring rundt øynene, mens hunnen er gråbrun. Svarttrosten har en nydelig trillende sang, som varierer fra sted til sted – man kan altså si at de har «dialekter». De leter også etter mat i bakken, og de står noen ganger helt stille med hodet bikket mot bakken for å lytte etter insekter og meitemark som beveger seg i jorda.

Dompap

Dompapen er en flott karismatisk fugl med sitt kraftige svarte nebb og røde underside (hunnen er gråbrun på undersiden). Mange av dem bor i Norge hele året, og de får god hjelp av fuglematere med solsikkefrø. Dompapen er ofte avbildet på julekort og vinterbilder. Navnet kommer fra nedertysk dompape, som er en slags prest (domherre), fordi fjærdrakten lignet på drakten til disse prestene. Globalt har det vært en nedgang i antall dompaper de siste årene, sannsynligvis fordi intensivt landbruk gjør at de ikke finner nok frø, men i Norge er antallet stabilt.

Eivind Helland Marienborg