Dovrefjell -nasjonalromantikk og natur(om)sorg
Dovrefjell har lenge vært et symbol på det evige og uforanderlige. «Enige og tro indtil Dovre faller» lød Eidsvoll-eden fra 1814. Vern av høyfjellsnatur i Norge er en suksesshistorie, men Dovre er i endring. Hvordan står det til med fjellnaturen i Norge, og hva kan gjøres for naturen som står så sentralt i identiteten vår?

I NRK-serien «Monsen og nasjonalparkene» blir vi med Monsen til Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Dovre var tidlig en opplagt kandidat til å bli nasjonalpark, og er et passende sted for å vie oppmerksomhet til våre og hylle våre kjære fjellnasjonalparker.
Folk og fjell
Lenge ble fjellet sett på som rå, uforutsigbar og farlig natur. Under 1800-tallet fikk blant annet nasjonalromantikken og utenlandske keisere, lakselorder og fjellpionerer virkelig fart på norgesturismen. Friluftslivet vokste frem, og det samme gjorde vår kjærlighet for den unike urnaturen som fjellet er.
I dag registreres det rundt 35 000 000 gjestedøgn årlig i Norge, og det er personer fra Norge som ferierer i hjemlandet som står for 75% av dem!

Kjærligheten og engasjementet for fjellet vises også i at vi i stor grad har lykkes med å verne et representativt utvalg av fjellnaturen. I det minste hvis vi sammenligner med andre økosystemer. I 2016 hadde vi vernet 34% av fjellområdene våre, mens knapt 5% av skogen er vernet.
Vern av fjellnaturen og livet på Dovrefjell
Fjellområdet Dovre markerer skillet mellom Sør-Norge og Trøndelag, og området var tidlig en helt opplagt kandidat til å bli nasjonalpark. I vest finner vi skogkledte daler og skarpe egger, lenger øst blir landskapet rundere og mer gjestmildt. Isolert sett ligger nasjonalparken stort sett på høyfjellet.

Til å begynne med ble 265 kvadratkilometer vernet som nasjonalpark i 1974. Nasjonalparken har senere blitt utvidet flere ganger. I dag har nasjonalparken en størrelse på 1829,5 km2, med Snøhetta og Romsdalseggen blant de mest kjente turmålene.

Sårbar høyfjellsnatur i endring
Med unntak av naturkreftene er fjellet i dag i stor grad temmet, blant annet gjennom veibygging, utbygging av vann- og vindkraftverk og utstrakt hyttebygging. I 2024 fantes det 450 000 hytter i Norge.

Tilstanden i fjellnaturen har gradvis blitt dårligere de siste tiårene, og klimaendringer har utvilsomt mye av skylden. Faktisk er det på fjellet at de største endringene skjer med et stadig varmere og vekslende klima. Blant annet klatrer skogen stadig høyere over tregrensa, isbreer smelter og nedbørforholdene endres.

Dovreløvetann – en sterkt truet fjellplante
Dovrefjell-Sunndalsfjella er i dag vårt mest intakte fjelløkosystem. Her lever det arter som er eksperter på å overleve under harde forhold, og som ikke finnes noe annet sted i verden. Selv om noen arter beskrives sårbare og truet i dag, har noen arter antageligvis levd her siden før siste istid og overlevd istiden på fjell som stikker opp fra isbreer (nunataker).
Dovreløvetann (Taraxacum dovrense) vokser globalt bare i Jotunheimen, Dovrefjell og Trollheimen. Hvis dovreløvetann forsvinner fra norsk natur, forsvinner den for hele verden. Vi har med andre ord et spesielt ansvar for å bevare denne arten. De siste tiårene har biologer nesten ikke funnet noen dovreløvetann og frykter at arten allerede er utdødd eller nær utdødd. Dovreløvetannen er klassifisert som sterkt truet (EN) på rødlista.

Hjerkinn – fra slagmark til nasjonalpark
Ved foten av Snøhetta ligger store fjellområder som ble brukt som skyte og øvingsfelt at Forsvaret i nesten 100 år. I 1999 påla Stortinget Forsvaret å legge ned skytefeltet på Hjerkinn og gjenskape naturen som var ødelagt. Bestillingen innebar blant annet en betydelig naturgevinst, fremtidig vern og at folket skulle få området tilbake.
Tidenes største prosjekt for restaurering av ødelagt natur ble ferdigstilt og en del av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark i 2018. 165 km2 natur er nå tilbakeført til et levende naturlandskap. 130 km2 av prosjektområdet er nå en del av Dovrefjell – Sunndalsfjella nasjonalpark, mens resten er landskapsvernområde.

Fra økologisk sorg til håp og handling
Hjerkinnprosjektet viser at vi kan reparere ødelagt natur og gjennom restaurering forsterke naturen og bedre artenes leveforhold. Prosjektet har også gitt oss mye ny og verdifull kunnskap om naturrestaurering som vi må bruke andre steder der naturområder er ødelagt.
Vi må slutte å ødelegge natur, verne mer natur og gjenskape natur som er ødelagt. Ikke minst trenger vi en forvaltning som prioriterer hensyn til naturen som verneområdene er ment for å ta vare på.