Bestanden av villaks som kommer tilbake til elvene for å gyte er mer enn halvert de siste 50 åra. Også sjøørreten sliter mer enn noen gang, særlig på grunn av stor dødelighet på grunn enorme mengder lakselus som masseproduseres i oppdrettsnæringen langs hele kysten vår. Også den tredje ville laksefisken vår – sjørøya – blir negativt påvirket av lakselus. Den bruker fjordene som beiteområde, og mye lus fører til kortere beitesesong og fordi sjørøya må evakuere tilbake til elva.

I ferskvann faller lakselusa av, men kortere beitetid kan føre til færre store fisker og dårligere bestand. Villaksen er en ansavarsart som vi har et internasjonalt ansvar for å bevare. Nå er den satt på rødlista over truede arter i Norge. Svært mange lakseelver er stengt for fiske fordi det er alt for lite laks og sjølaksefisket er sterkt begrenset.

Det er trist hvordan vi behandler våre naturskatter.

Vern som ikke ble vern

I 2003 vedtok Stortinget å opprette et spesielt vern for de viktigste lakseelvene og laksefjordene våre. 52 elver er definert som nasjonale laksevassdrag og 29 fjorder er vedtatt som nasjonale laksefjorder for å gi et utvalg av de viktigste laksebestandene særlig beskyttelse.

Bare i 14 av laksefjordene er det forbud mot oppdrett. Av de 52 nasjonale laksevassdragene er det bare seks der forskningsbaserte gytemålsettinger blir nådd. Gytebestandsmålene er satt gjennom en såkalt kvalitetsnorm for villaks, som ble etablert i 2013 for å bevare biologisk og genetisk mangfold. Kvalitetsnorm skulle også brukes for å identifisere og forbedre svake laksebestander, redusert på grunn av menneskelige inngrep.  45 % av de nasjonale laksevassdragene er i dårlig eller svært dårlig tilstand. Det gjøres lite for å få selv de viktigste nasjonale laksevassdragene våre tilbake til en god tilstand.

Mange trusler

Vi har en for dårlig og lite kunnskapsbasert naturforvaltning for våre ville laksefisker. Nye oppdrettsanlegg blir tillatt etablert i tilknytning til våre laksefjorder. Dette på tross av kunnskapsgrunnlaget som viser at oppblomstring av lus fra oppdrettsnæringen er hovedtrussel mot alle de tre ville laksefiskene i Norge.

Rømt oppdrettslaks medfører genetisk og farlige endringer hos mange villaksbestander. Ulike fysiske inngrep i elvene er også ødeleggende, og særlig har kraftutbygging sterkt desimert mange bestander. Det er liten vilje til å forbedre den økologiske tilstanden i utbygde vassdrag.

I nord er den fremmede arten pukkellaks en stor utfordring. Nye fysiske inngrep er også et problem i tillegg til forurensing. Myndighetene tillater til og med dumping av gruveavfall i de nasjonale laksefjordene Førdefjorden og Repparfjorden. Og likevel lurer politikerne på hvorfor det går dårlig med våre ville laksefisker?

Luka Tomac

Mye kunnskap – lite brukes

Vi har mange flinke laksefisk-forskere og forskningsmiljøene besitter mye god økologisk kunnskap. Artenes biologi er godt kjent, selv om det også finnes mangler der ny og mer kunnskap alltid vil være til beste for forvaltningen. Bestandene og mange elver overvåkes nøye gjennom arbeid med kvalitetsnorm for villaks. Ny fagkunnskap samles kontinuerlig og risikovurderinger gjøres på høyt faglig nivå av Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Vi har derfor mer enn nok kunnskap til å forvalte våre laksefisker langt bedre enn det vi gjør.

Pendler mellom elv og hav

Sjøørret, sjørøye og laks vandrer mellom ferskvann og saltvann. Foreldrene gyter og ungene fødes i elvene våre. Så vandrer de ut i havet for å spise seg store. De som gyter og føder i elv kalles anadrome fisk.  I motsetning til den katadrome ålen, som gyter og fødes i saltvann og bruker våre elver og ferskvann som oppvekstområder.

Sjøørret finnes i mer enn tusen vassdrag. Den fødes i elver og bekker og vandrer etter noen år ut i havet. Da er de 8-10 cm lange, kalles smolt og har gjennomgått en fysiologisk endring for å klare seg i et nytt miljø, saltvann. Den lever kystnært i fjordene våre før den vandrer tilbake til fødeelva for å gyte. Noen bestander er borte på grunn av menneskelig påvirkning. En del bestander er truet mens andre er i brukbar tilstand. En del sjøørretbekker er restaurert og gjenopprettet som gytebekker etter tidligere å ha vært ødelagt av forurensing, sperret av veier og andre inngrep eller andre negative påvirkninger. Særlig i områder med fiskeoppdrett er sjøørreten sterkt negativt påvirket av lakselus fra oppdrettsanlegg fordi den lever hele sjølivet sitt i fjordene.

Sjørøye finnes bare i de tre nordligste fylkene våre samt på Svalbard. Sjørøya fødes og vokser seg til smolt i elva og vokser seg stor og gytemoden i fjordene.  Både sjøørret og sjørøye vandrer mellom hav og ferskvann hvert år, også når de ikke gyter og sjørøya overvintrer i elva. Ofte er sjørøya bare noen sommermåneder i sjøen. Også den lever i fjordene og er sterkt påvirket av lakselus.

Laksen fødes også i elvene våre og går ut i havet når de er omkring 11-12 cm lange. De vokser seg store og kjønnsmoden langt til havs, før de etter noen år kommer tilbake til fødeelva si for å gyte.  Mengde laks som kommer tilbake fra havet og opp i elvene på forsommeren er mer enn halvert siden 1980-tallet. I mange elver er det nå så få laks at bestandene står i fare. I mange år er det innført restriksjoner og fiskeforbud. Mange lakseelver blir stengt for fiske fordi det ikke kommer nok kjønnsmoden laks tilbake til elvene. Derfor er det viktig at de som er reproduktive får leve og gyte  slik at bestandene kan forsterke seg.

Vi kan løse problemene

En stor utfordring framover er å få utslippsfrie fiskeoppdrettsanlegg. Det vil løse luseproblemet, rømming- og genetikk-problemene, forurensingsproblemet og det vil hindre sykdomsspredning fra anlegg til sjø. Dette vil forbedre overlevelsen for ville laksefisker og annet liv i fjordene våre og det vil redusere det økologiske fotavtrykket fra næringen i betydelig grad. 

iStockphoto

Vi er inne i FNs restaureringstiår. Restaurering i vassdrag er viktig og økologisk forbedring må prioriteres. Det omfatter alt fra påfyll av gytegrus, fjerning av vandringshindre og gjenskape toveis økologisk fungerende fiskepassasjer forbi kraftverkstasjoner. Og det betyr å la elvene få tilbake mer vann og innføre reelle økologiske forbedringer gjennom de pågående miljørevisjonene av konsesjoner i utbygde vassdrag.

Andre restaureringstiltak kan være å reetablere naturlige elve- og bekkeløp, gjenskape naturlig økologisk dynamikk, åpne opp vassdrag som er lagt i rør og å fjerne fysiske inngrep som er klart negative for vassdragenes økologi.

Jord- og skogbruket må sette igjen bredere kantsoner mot vann og vassdrag for å redusere erosjon, avrenning og forurensing. Høstpløying må forbys og flatehogst må reduseres betydelig for å begrense avrenning av nærings- og humusstoffer.

Det må legges mer vekt på fungerende avbøtende tiltak i alle næringssektorer som berører vassdrag og kystvann. Dette må gjøres gjennom forsterkning og mer ambisiøse tiltak i arbeidet med vannforvaltningsplaner i tråd med vannforskriften. 

I tillegg til å få fiskeoppdrett inn i lukkede anlegg er det aller viktigste å forby alle nye inngrep i vår verdifulle vassdragsnatur.