Krisen i mange norske økosystem har økt i takt med at Norge ikke innfridde noen av målene i forrige internasjonale naturavtale (2010-2020).

– De siste tiårene er det blitt  mye færre fisk i Oslofjorden, sjøfuglene sliter langs hele kysten, og de rike naturskogene krymper. Natur bygges ned og en rekke arter er i ferd med å forsvinne. Dette bør være tydelige nok signaler for å få politikere og forvaltning til å handle, mener Truls Gulowsen i Naturvernforbundet.

En frisk og rik natur er viktigere enn man ofte tenker på i den daglige politikken. Naturen er for eksempel grunnlaget for fornybare primærnæringer og viktige økosystemtjenester. Jord og fjord gir oss mat. Trær og alger renser luft og vann, og bidrar til klimaregulering.

Den nye internasjonale naturavtalen har tatt inn over seg alt dette. Nå må også Norge endre kursen og gjennomføre en rekke ambisiøse naturtiltak innen 2030. Det krever action!

-Vi har tiltaksplan mot fremmede arter, tiltaksplanen for Oslofjorden, Norges skogvernmål og Marin verneplan. Problemet er at de foreløpig er uten særlig effekt, fordi naturvern også krever politisk vilje, påpeker Gulowsen. 

Regjeringen har denne gangen lovet å raskt komme med en «handlingsplan for natur», om hvordan Norge skal følge opp den nye internasjonale naturavtalen. Stortinget skal så behandle saken og kan justere handlingsplanen. Naturvernforbundet har gitt mange grundige innspill, blant annet i For naturen, rapporten med mer enn 300 tiltak for norsk natur. 

Alle de 23 målene i naturavtalen vil være viktige for Norge å levere på, men tre hovedsaker blir avgjørende. Naturvernforbundets tre viktigste krav er: 

1. Mer vern, ekte vern.  

Norge har mange verneområder, men få av dem tilbyr dyr og planter fullgod beskyttelse. I havet har ingen av de såkalte verneområdene eller nasjonalparkene totalfredning mot fiske og andre inngrep. Første bud for Norges vernearbeid er altså å gjøre vernet i eksisterende verneområder sterkere.

Dispensasjoner, unntak og subsidier som virker mot verneformålet, må stoppes. For eksempel er «verna vassdrag» ikke vernet mot noen andre inngrep enn vannkraftanlegg og kan derfor ikke telle med i Norges verneprosent som meldes til FN. Marine nasjonalparker som bunntråles eller havbunnsområder med gruvevirksomhet kan heller ikke telle. 

Norge har ennå langt igjen til å ha vernet 30 prosent av land og hav i et nettverk av viktig natur. Når Norge skal utvide mengden vernet areal på land og til havs innen 2030, finnes det allerede kartlagt for eksempel rike urskogsområder og særskilt viktige havnaturtyper som fortjener beskyttelse, det er i grunnen bare å sette i gang.

 
2. Staten må stille krav til kommunene om å beskytte natur 

Har du tenkt over at mesteparten av naturen i Norge ligger i en kommune? Det er kommunene som i hovedsak har ansvaret for såkalt arealplanlegging og dermed lokale politikere som også godkjenner de fleste inngrep der natur bygges ned. Bit for bit, tilsvarende en fotballbane i timen, har norsk villmark og ubebygd natur forsvunnet. Mens hver enkelt byggesak kan fremstå uskyldig, har summen vært et naturtap som ikke kan fortsette. Det såkalte hytteopprøret viser at vi mange steder nærmer oss smertegrensen for naturnedbygging, en rekke lokalsamfunn sier at nå får det være nok. Dette bør også reflekteres i nasjonal politikk.

Vi har mer enn nok kunnskap til å ta bedre vare på norsk natur, men da må kunnskapen aktivt brukes til naturens beste. Det koster svært lite for kommunene å si ja til naturbevaring. Utbygging kan legges på allerede ødelagte områder, såkalte gråareal. Ved å stille strengere krav til kommunenes arealplanlegging, med mål om såkalt arealnøytrale arealplaner og forbud mot nedbygging av verdifull natur, kan staten snu bit-for-bit-naturtapet til en historie om hvordan Norge reddet naturarven. 

 
3. Spillereglene for næringslivet må gi naturen en sjanse  

Det er næringsaktørene som presser på for å bygge ned eller forbruke naturkvaliteter.

Det er oppdrettsnæringa som produserer lakselus og dårlige fjorder, det er enkelte landbruksinteresser som vil skyte rovdyr, det er skogbruket som vil hugge naturskog, og det er fiskefartøy som vil slepe bunntrål i nasjonalparkene, det er kraftverkseiere som vil bygge vindkraftanlegg i de siste villmarkene våre, det er utbyggingsselskap som vil plassere flere tusen hytter i fjellet eller ved sjøen. Vedtakene og tillatelsene gis av stat og kommuner, men det er næringsaktørene som presser på og bygger ned.

Dette må endres. Næringer må selv ta større naturansvar. Det kan ikke få fortsette slik at de billigste og enkleste løsningene som tar minst vare på natur belønnes. Det kan ikke være slik at oppdrettsanleggene med dårligst rensing vinner mest konsesjoner. Det kan ikke være slik at næringsaktører kappes om å finne kommuner som vil sprenge flat nye næringsarealer i urørt natur. Spillereglene for næringslivet må gi naturen en sjanse, altså må lovverk og kontroll forsterkes betydelig. 

Naturskadelige subsidier til næringslivet må dessuten avvikles. Skal Norge følge opp naturavtalen og andre internasjonale naturvernambisjoner kan ikke skogsbilveier, myrdrenering eller bunntråldrivstoff sponses direkte. Næringslivsstøtten må isteden vris over på gode naturverntiltak.  

Hvordan ser norsk natur ut for neste generasjoner?

Felles for mange naturinngrep er at de er raske å utføre, og langt vanskeligere å reparere eller tilbakeføre. Et flere hundre år gammel eiketre, hjem for flere tusen arter, kan felles på et minutt. Et korallrev som har bygget seg opp gradvis over flere tusen år kan rives i stykker på sekunder. En rik naturskog eller et rikt sjøbunnsamfunn vil ta fra tiår til hundreår å restituere etter skade. Arter, fiskebestander og vilt kan om man er heldige ta seg opp etter overbeskatning, men da forutsatt at det fortsatt er litt igjen av bestandene å bygge på, og at miljøbetingelsene og leveområdene ellers er i orden. Arter som utryddes, er så klart borte for godt.

Naturvernforbundets visjon er at Norge i framtida har rikere økosystem hvor ville dyr og planter har mulighet til å leve godt i sine naturlige leveområder. Tiltak som settes i verk for bedre naturvern i dag og i tråd med naturavtalen frem mot 2030 vil først på sikt gi full effekt, men allerede i dag har vi en rekke eksempler på hvordan naturvernarbeid nytter og verneområder virker. Dette bør også inspirere politikken!